Vellykket film om samisk oppvåkning

1970-årene og inngangen til 1980-årene ga oss to politiske slag som har satt spor. Mardøla-aksjonen i 1970, og Alta-aksjonens ulike faser et tiår senere.

Fakta

Ellos eatnu - La elva leve

• Premiere: 03.02.2023
• Originaltittel: Ellos eatnu - La elva leve
• Skuespillere: Ella Marie Hætta Isaksen, Gard Emil, Marie Kvernmo, Sofia Jannok, Beaska Niillas, Mary Sarre, Finn Arve Sørbøe
• Regi: Ole Giæver
• Nasjonalitet: Norge / Sápmi
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: norsk/Samisk

Begge handlet om folkelige protester mot oppdemming av vassdrag. Begge aksjonene må i en viss forstand anses som tapt, idet både Mardøla og Altaelva ble bygget ut - etter at demonstrantene ble båret vekk. Samtidig er det mange som vil hevde at de ble vunnet på andre måter. Ikke minst for de begge har vært viktige for å bygge en miljøbevissthet i det norske folk – og styringsverk.

Men det begynner å bli lenge siden. De som var der, er enten besteforeldre eller de har forlatt oss for godt.

Blokkeringen av anleggsarbeidet i Stilla sør for Alta i 1979 og 1981 og sultestreiken på Eidsvolls plass 1979 har vært så avgjørende for flere deler av norsk samfunnsliv i tiårene som fulgte at det er til å undres over at de ikke har ledet til flere filmer. Riktignok laget Bredo Greve en film med samme navn (La elva leve, bare utstyrt med et utropstegn) i 1980, altså før det avgjørende «slaget» i Stilla. Filmen fikk hard medfart av kritikerne, og et kort kinoliv. Og etter dette har det vært ganske så stille.

I den nye filmen som forteller om Alta-hendelsene er kraftutbyggingen ikke det sentrale temaet. Dette er ikke først og fremst en film om naturressurser. Det er heller en film om samisk identitet og oppvåkning.

Fortellingen dreier seg rundt Ester (Ella Marie Hætta Isaksen). Etter endt lærerskole flytter hun hjem til Alta for å begynne i en lærerjobb. Hun er innom familien, som består av mor, stefar og lillebror for å hente tingene sine. Fetteren Mihkka kommer for å kjøre henne og det lille flyttelasset til den nye hybelen. Når Mikkha kommer, er han kledd i samedrakt. Og han snakker samisk, til kusinen og tanten. De oppfatter det som ubekvemt, og hendelsen viser at det samiske opphavet ikke skulle framheves, det skulle heller skjules. Her settes tonen for filmens grunntema.

Regissør Ole Giæver, som vi tidligere kjenner fra blant annet Mot naturen (2017), har altså valgt å rette oppmerksomheten mot den samiske siden av Alta-konflikten og mot konfliktens betydning for den samiske befolkningen. Mange av de samene vi møter er merket av fornorskningspolitikken og dessuten renspikket rasisme. Ester opplever selv å ha en elev i klassen som medelevene påstår ikke kan snakke, mens det viser seg at han kun snakker samisk – som ikke er i bruk som undervisningsspråk på hans skole.

Ester utvikler seg i løpet av filmen fra å være lite bevisst om sitt samiske opphav til å bli en samisk aktivist. Denne utviklingen skaper Giæver gjennom å vise en rekke situasjoner i hverdagen hennes, situasjoner som hver på sitt vis bygger opp under filmens narrativ. Det fungerer godt. Vi møter bestemoren, som snakker samisk og på sitt stillferdige vis er en kulturbærer. Og vi møter Esters kolleger som nærmest er totalt ubevisste på at de faktisk driver skole i en bygd med mange samiske innbyggere. Og – ikke minst – møter vi de samene som allerede tidlig i Alta-aksjonen engasjerer seg ved å delta i den første demonstrasjonen i Stilla.

Giæver porsjonerer disse ulike situasjonene i en jevn og godt balansert strøm gjennom det meste av filmen. Det er ikke enkelt å beskrive en person sin oppvåkning gjennom en hel filmfortelling på en slik måte at den framstår som troverdig. Men det klarer Giæver. Ikke minst gjennom sitt solide manus.

Filmens 70-talls estetikk er godt gjennomført. Selv om vi kun har kommet drøye førti år videre i tidsregningen, føles det som om vi er i tidsvitner til hendelser som skjer i «gamle dager». Her er vi dessuten til stede i det tiåret da politikk mer enn på mange år ble selve samværsformen til mange unge. Det gjør at samtaleformene i en slik film nødvendigvis må være noe annerledes enn de er i dag. Her føles det rett. Tidskonteksten er etablert og fungerer.

Isaksen gjør en høyst troverdig figur i hovedrollen, og hennes rolletolkning er blant filmens viktigste ressurser. God er også Gard Emil som Mihkka.

Det slår meg, mens jeg ser filmen, hvor lite vi ser fra denne regionen i norsk film. Finnmark er ikke den delen av Norge som fortelles fram blant norske filmkunstnere. Men akkurat nå er flere nye prosjekter underveis, mange av dem med samiske regissører. La elva leve markerer begynnelsen av det som kommer til å bli en bølge av samisk film.

Filmen forsvarer sin plass som samisk film, fordi den tematiserer den samiske selvforståelsen. Og fordi den gjør det på en kraftfull og gjennomtenkt måte. Og dermed skriver den seg også inn som en av de norske fortellingene. Mer spesifikt: de norsk-samiske fortellingene.