Muntlig eller skriftlig veiledning

Da jeg var doktorgradsstipendiat leverte jeg tekster til veilederen min. Deretter ble jeg innkalt til et møte. På møtet diskuterte vi teksten min. Jeg fikk jeg tilbakemelding på analysene jeg hadde gjort, og på annet jeg hadde skrevet. Jeg fikk vite hva som var bra og hva som ikke var bra. Ofte fikk jeg også forslag til hvordan jeg kunne jobbe videre. Selv noterte jeg så raskt jeg bare klarte. Livredd for ikke å få med meg alt og for ikke å få alt ned på papiret. Så vidt jeg husker var jeg fornøyd med den muntlige kommunikasjonen med veileder.

Siden jeg var stipendiat har mye forandret seg. En viktig forandring er mulighetene for effektiv skriftlig kommunikasjon. En nyskapning er «spor endringer». Selv handler jeg som en slags fagfellevurderer overfor mine stipendiater. I veiledning gjør jeg mye av det samme som jeg gjør når jeg vurderer vitenskapelige artikler for vitenskapelige tidsskrift.

I min veiledning har den skriftlige kommunikasjonsformen en mer sentral rolle enn den muntlige. Den skriftlige kommunikasjonen er mest verdifull for stipendiaten, mener jeg. Det er den som sikrer fremdrift i artiklene stipendiatene skriver. Fremdrift er ikke bare stipendiatens ansvar, men også veilederens. Det er et felles ansvar.

Måten en veileder kan bidra til fremdrift på, er å skrive veldig tydelige tilbakemeldinger på en tekst. Da kan stipendiaten i fred og ro gå igjennom kommentarene og utbedre teksten sin på en systematisk måte. Ved behov kan hun be veileder være tydeligere eller forklare nærmere dersom hun ikke forstår. Igjen er det en fordel om det er skriftlig.

For veileder selv har den skriftlige formen den fordelen at den er klargjørende. Den kan bidra til at veileder selv bedre forstår hva han mener om stipendiatens tekst.

Det er også veileders ansvar å ta initiativ til en plan for innlevering av tekster. Planen bør lages slik at stipendiaten umiddelbart får tilbakemelding på sin tekst. Med stipendiatene jeg veileder, avtaler jeg derfor en dato og tid på dagen stipendiaten sender teksten til meg. Så vurderer jeg hvor lang tid jeg vil trenge på å kommentere teksten og gir stipendiaten en dato for når hun kan forvente å få teksten tilbake. For sikkerhets skyld legger jeg avtalen inn i kalenderen min. Ideelt sett mener jeg stipendiaten bør få teksten tilbake dagen etter at hun har levert den til meg. Dersom det går for lang tid, vil stipendiaten bruke tid på å sette seg inn i teksten igjen. I så fall mener jeg veilederen bidrar til unødige forsinkelser. Dessuten er det motiverende å få tilbakemeldinger mens teksten er fersk i minne.

Nå er det selvfølgelig slik at man også kan ha nytte av den muntlige kommunikasjonsformen i veiledning. Men det er ikke den formen som er best egnet når det gjelder å kommentere artikler eller andre tekster. Det muntlige blir til underveis. Det muntlige er derfor ofte ikke like godt strukturert, og heller ikke like tydelig formulert. Gjennom muntlig kommunikasjon kan det bli litt tilfeldig hva stipendiaten fester seg ved. Mange bedriver dessuten såkalt «høyt-tenking», og det tror jeg sjelden er særlig klargjørende eller nyttig for en stipendiat. En annen ulempe er at veileder fra gang til gang kanskje ikke husker hva han har sagt.

Den muntlige formen egner seg først og fremst til å skape tillit og å bli kjent. Dette er en viktig side ved veiledning. Tillit og trygghet er en forutsetning for å kunne ta imot og for å kunne gi kritiske skriftlige tilbakemeldinger. Videre kan den muntlige formen egne seg godt i diskusjon. Men en muntlig diskusjon forutsetter en veileder som evner å til slutt oppsummere og sikre at man ved møtets slutt har kommet frem til noe som vil skape fremdrift i kandidatens avhandling.

Kanskje aller viktigst er det at veileder kjenner sine egne styrker og svakheter med hensyn til muntlige og skriftlige ferdigheter, og at han på bakgrunn av denne kunnskapen har et bevisst forhold hvilken form som egner seg best i ulike sammenhenger.