Kunnskapsforetak - et utvidet perspektiv

Folkestyret i Norge undergraves og fratas tillit som ledd i formulert effektiviserings- og forenklingspolitikk. Ideologisk gis markedsbeslutninger forrang som mer hurtige og effektive framfor beslutninger fattet i folkevalgte organ etter politiske overveielser og byråkratisk behandling. Kjente Pater Kjell Arild Pollestad formulerte det kritisk slående i Klassekampens kronikk 3. oktober 2016. «I fru Solbergs Høyre finnes ingen verdier som ikke til syvende og sist må begrunnes ut fra markedets krav». Nå står akademia for tur. Den trippelblå regjeringen ha tatt et initiativ; utrede om mer markedsstyring av universitetene og høyskolen ved å organisere dem som lovregulerte frie foretak eller offentlige stiftelser som utøver sin virksomhet etter bedriftsøkonomisk prinsipper.

Under rubrikken Regjeringens forenklingsarbeid for et par år tilbake heter det:

• «Når tungrodde løsninger får blomstre, rammer det hvor effektivt vi utnytter ressursene våre. Dette kveler nyskapning og innovasjon – og dette er årsaken til at forenkling er en av regjeringens viktigste saker».

Den tradisjonelle forvaltningen og demokratiske styringen av akademia er åpenbart blitt for tungrodd, slik regjeringen ser det.

Byråkrati og folkestyre hører sammen i en demokratisk stat. Byråkratiet er de folkevalgtes redskap for utøvelse av makt. Historisk er byråkratiet sett på som noe positivt som skapte forutsigbarhet og utgjorde en nøytral forvaltning. Slik er det politisk ikke lenger. Nå er det regelstyrte byråkratiet med tilhørende folkevalgte organ blitt en negativ hindring for offentlig tjenesteyting og budsjetteffektivisering. Nå skal offentlig virksomhet målstyres, privatiseres og kontrolleres av frittstående organ, og slik frikobles fra ordinær demokratisk forvaltning.

Et innspill fra Regjeringen er også opprettelsen av et utvalg som skal se på hvordan offentlig tjenesteforvaltning kan bli organisert som armlengdes organ og slik bli pålagt skatt av inntekt slik private selskaper blir. Utgangspunktet er en henvendelse fra EFTAs overvåkingsorgan ESA om at det foreligger konkurransevridning i forhold til private velferdsaktører som betaler skatt, mens offentlige velferdsaktører gis fortrinn ved at de betaler ikke skatt til seg selv. Hvis dette blir en realitet vil norske velferdstjenester bli styrt bare indirekte av folkevalgte forsamlinger. Det er ikke til å tro.

OECD er skeptisk og sier det slik: «The arms length body principle is often invoked to avoid undue government influence» (Wikipedia). Reformer av denne type selges som ledd i en effektiviserings- og forenklingspolitikk fra regjeringens side. De er basert på ideologisk tro på konkurransefortrinn, på slik å fjerne den forsinkelse som byråkratisk behandling tar ved siden av de politiske prosessene i representative forsamlinger.

Det statlige byråkratiet, slik det positivt er beskrevet av den velkjente tyske sosiologen Max Weber på begynnelsen av det 20. århundre, representerer det forvaltningsapparatet som på nøytral og objektiv vis iverksetter vedtak og viljen til de folkevalgte. Det avløste andre udemokratiske former for makt. Weber peker på 3 typer makt: a) Tradisjon, vaner (konservatisme), b) Karismatisk makt (personlig makt), og c) Legal makt, dvs. byråkratisk makt og autoritet i kraft av rettsstatens prinsipper og representativ folkestyre (representativt demokrati). Byråkratiet er nøytralt og har legal makt, med en administrasjon som handler lojalt og demokratisk på vegne av politikerne og deres politiske vedtak. Slik høyere utdanning, akademia har vært så langt

Så den sittende regjeringens forenklingspolitikken som retorisk sies å være rettet imot «et tungrodd» byråkrati og til det beste for konkurranseevnen blir samtidig et angrep på det representative folkestyret vårt og akademisk fri fra markedskrav. Det blir viktig å organiserer samfunnsfunksjoner “«på siden» av, i armlengdes avstand fra folkevalgte forsamlinger og ordinært demokrati. Det forenkles. Det gjøres ved at offentlige tjenester organiseres som heleide/deleide statlige aksjeselskaper, foretak, underlagt privat aksjelov eller særlovsforetak underlagt en særlovsforordning slik norske sykehus er blitt til Regionale Helseforetak. Dertil kommer konkurranseutsetting ved statlige og kommunale anbud som privatiserer og bringer offentlig virksomhet under rettslig kontroll ved kontrakter mellom bestiller og privat utfører. De folkevalgte organene forbigås og taper kontrollfunksjonen. Det har negative konsekvenser slik vi har sett det med ambulanse flyvning i Nord Norge.

Men de rådende politiske elitene holder ideologisk fast på sin politiske linje om byråkrati- og demokratisvekkelse av effektiviseringshensyn. Det skal bli enklere å drive Norge i dag. Vi skal forenkle for å få fram skaperkraften og slagkraften – altså en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser ved markedsorientering. Ambisjonen er at «Norge skal bli best på dette i Europa», heter det. Så troen på mindre demokrati som beskrevet ovenfor er stor og ambisiøs, også for universitetene og høyskolene.

Alt beskrevet ovenfor utgjør markedsgjøring og hva som kalles organisatorisk fristilling fra ordinær offentlig forvaltning. Det skjer altså ved opprettelse av armlengdes institusjoner fjernt fra det parlamentariske folkestyret og dets byråkrati. Meningen med foretaksorganisering. Det skulle ikke være enkelt for politikerne å gripe inn. Bent Høie kunne sagt det rett ut: Systemet i de Regionale Helseforetakene fungerer slik det er tenkt, det viser krisen i luftambulansetjenesten.