Vitenskapsadelen anno 2015

I Norge ble adelen avskaffet i 1814. Vitenskapsadelen lever likevel i beste velgående.

Huset til Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA) oser av gammel kunnskap og fordums storhet. Det fornemme preget er nesten unorsk, og gir inntrykk av selskapeligheter heller enn av tenkning og vitenskapelig utvikling.

Det var venstremann og statsråd Hans Rasmus Astrup som fikk huset i Drammensveien bygd i sin tid. Her ser man heller for seg rike sosietetsmennesker med tyskklingende dobbeltnavn skåle i champagne enn at Ole Petter Ottersen og May-Britt Moser diskuterer labresultater.

Likevel er dét formålet med huset: Å skape en felles arena for forskere og vitenskapsfolk, å styrke vilkårene for forskning og å formidle forskning til interesserte.

Vil gjøre alle mer kjent

– Vi ønsker å bli en aktør som når ut og vil gjøre alle vitenskapelige fag mer kjent, sier Akademiets direktør Øyvind Sørensen til Uniforum.

Han forstår likevel at ting som inntakssystemet og eksklusiviteten i medlemskapet kan få organisasjonen til å virke elitistisk. Eller som en «geriatrisk snobbeklubb», som en professor Uniforum har snakket med, kaller den. Eliteorienteringa i foreninga har vært bevisst:

– Videnskaps-Akademiet har hele tiden hatt en eliteorientering. I akademiets utredning fra 1999, Norsk forskning ved sekelskiftet, kritiserte de for eksempel norske universiteter for å være for egalitære. Etter Akademiets mening burde universitetene utvikle en elitismekultur hvor det å være dyktig og å gjøre det godt, måtte belønnes klarere, forklarer Kim Gunnar Helsvig, som skrev bok til Akademiets 150-årsdag.

Eliteinnretninga har vunnet fram

Preses Kirsti Strøm-Bull mener ikke Akademiet er elitistisk i ordets negative, ekskluderende forstand, men heller på en slik måte at man støtter opp om de beste. Hun påpeker at «elitisme» og dyrking av de beste blir sett på som helt normalt innenfor mange samfunnssektorer.

— Hvorfor er det slik at vi driver med elitedyrking innenfor for eksempel idrett og musikk, men ikke innenfor forskning? Eliteforskere kan inspirere. Ta Moser-paret. Å ha forskere av en slik kapasitet inspirerer andre og kan øke rekrutteringa til forskninga, sier hun.

Har endret seg raskt

Helsvig mener tankegangen rundt forskning har endret seg i favør Akademiet de siste årene.

— Endringen har skjedd raskt. Tidlig på 1990-tallet fikk Akademiet klare politiske signaler om at de måtte tone ned alt om elite og fremragende forskning da de startet sitt Senter for grunnforskning. Under ti år senere sto et samlet politisk miljø bak opprettelsen av Sentre for fremragende forskning som et viktig instrument for å spisse satsingen i norsk forskning, sier han.

Åpnet seg for omverdenen

Da Akademiet ble opprettet i 1857, var det først og fremst ment som et sted der forskere og vitenskapsmenn kunne forske og gå i dybden på sine felt, noe de den gang hadde liten anledning til på universitetet.

Det var også den gang tiltenkt å ha en sosial funksjon ved å knytte nettverk mellom forskere både i Norge og over landegrensene. Den sosiale funksjonen finnes fremdeles, og selv om forskningsrollen er tonet ned, deler senteret ut viktige forskningspriser – Kavliprisene og Abelprisen – og samarbeider med andre om forskningsprosjekter og forskningsfinansiering.

Arbeidet i dag, med priser, åpne møter og symposier, er annerledes enn det arbeidet som har vært i deler av Akademiets historie. På huset omtales Akademiets første kvinnelige preses, Inger Moen, som sentral i å åpne Akademiet for offentligheten.

— Vi arrangerer veldig mange møter og symposier om diverse temaer. De aller fleste av dem er åpne. Vi kan så klart utadrettes mer, sier direktør Sørensen.

Leksikon og samfunnsrolle

Han påpeker også at Akademiet har drevet med en del utadrettet arbeid og formidlingsarbeid som ikke syns så godt. For eksempel var Akademiet med på å starte opp og i begynnelsen drifte Store Norske Leksikon på nett, uten at dette har gjort Akademiet mer kjent. Akademiet har en viktig samfunnsrolle, mener Strøm-Bull.

— Akademiet skal representere forskning som sådan. Vi må representere hele forskninga, ikke bare deler av den. Her på huset synes vi både samfunnsvitenskapelig forskning innen humaniora og naturvitenskapelig forskning er viktig.

Tida som gutteklubb forbi

De fleste medlemmene i Videnskaps-Akademiet er godt voksne menn som har en betydelig, akademisk karriere bak seg.

— I tillegg til forskningsrollen er Akademiet også en sosial klubb, der likesinnede kommer sammen. Tradisjonelt har det dessverre vært en «gutteklubb», men dette er i god endring, sier tidligere preses Nils Christian Stenseth. I tillegg til å være medlem i Akademiet, er han også med i De Kongelige Norske Videnskabers Selskab (i Trondheim) og diverse internasjonale vitenskapsakademier.

Strøm-Bull, Akademiets andre kvinnelige preses, forklarer at hovedgrunnen til at «gutteklubben grei»-stempelet henger igjen, har med organisasjonsstrukturen å gjøre.

De som velges inn, må være meritterte, og når du er inne, er du medlem livet ut. Når akademia generelt, spesielt i de øvre aldersgrupper, er mannetungt, vil dette påvirke sammensetninga av medlemmene også, ifølge presesen.

— Jeg tenkte litt på dette med å være kvinne nummer to, da jeg ble spurt om å stille som visepreses, noe jeg visste ville føre til opprykk som preses. Jeg var klar over at det kom til å ta tid og oppmerksomhet bort fra andre ting, som forskning. Men jeg tenkte at jeg kan ikke snakke om at kvinner ikke får adgang til tunge verv, om jeg nå sier nei til å stille, sier hun.

Prestisjefullt medlemskap

— Å bli tatt opp der er å få en anerkjennelse for arbeidet man har gjort, fra fagfeller. De fleste medlemmene er godt voksne, meritterte professorer, sier Helsvig.

For å bli medlem må minst tre eksisterende medlemmer foreslå deg. Deretter stemmer medlemmene i samme forskningsklasse som deg over ditt kandidatur, og om du får flertallet av stemmene, blir du valgt inn.

Å bli foreslått er en stor anerkjennelse.

— For meg var det hyggelig at jeg gjennom søknaden hadde fått papir på at jeg var faglig dyp fra to samfunnsvitere jeg satte meget høyt, sier Cecilie Høigård.

Kriminologi-professoren (emeritus) ble nominert av Nils Christie og Dag Østerberg, og så dette som en anerkjennelse – selv om hun ikke ble valgt inn.

Høigård ble smigret

Høigård sier hun først ikke ønsket å nomineres, fordi hun så på organisasjonen som snobbete og elitistisk.

— Jeg ble samtidig litt smigret, de færreste innen akademia slipper unna forfengeligheten som forpester institusjonen, sier hun.

Høigård endret mening da Nils Christie understreket at han hadde hatt stor nytte av dette medlemskapet og sa at Akademiet hadde mange faglig interessante foredrag og møter, og valgte dermed å si ja til å bli nominert.

— Trynefaktor kan spille inn

— Det ligger ingen krystallklare og objektive kriterier til grunn for å bli valgt inn. De eksisterende medlemmene foreslår kandidater som deretter må stemmes over. Det gir selvfølgelig rom for at mer subjektive forhold – for eksempel trynefaktoren – kan spille inn for hvem som blir valgt, sier Helsvig, men understreker at det ikke er noe som tilsier at dette skjer i nevneverdig grad.

Preses Strøm-Bull er enig.

— Så klart kan trynefaktor potensielt få noe å si, men slik vil det være i ethvert system. Folk vil alltid ha oppfatninger om andre akademikere og deres arbeid. Om noen lar annet enn faglige vurderinger spille inn, er det noe hver og en må svare for. Jeg har aldri opplevd at det har vært noen kampanjer for eller uttalte mål å utelukke enkeltpersoner. Slike tanker finnes eventuelt hos det enkelte medlem, ikke i organisasjonen, sier hun.

Hun får også støtte fra eks-preses Stenseth, som mener at et slikt system i det store og det hele betyr at folk er representative for sitt fagmiljø.

Vitenskapens frimurerlosje?

Eksklusiviteten i medlemskapet og den unorske elitismen har likevel vakt noe oppsikt.

— Det er nok en del som mener hele greia er noe gammeldags tull, eller som er misunnelige for at de ikke er med. Men i den grad norske forskere bryr seg om Akademiet, vil nok de fleste synes det er uproblematisk og positivt med et slikt samlingspunkt, der det holdes interessante foredrag og arrangeres konferanser med solide, internasjonale bidrag. Akademiet har jo medlemmer med stor kompetanse og mye kunnskap, sier Helsvig.

Enkelte har beskrevet Akademiet som en «vitenskapens frimurerlosje». Den beskrivelsen er Strøm-Bull uenig i.

— Vi er ingen frimurerlosje. Omtrent alle møtene våre er åpne for offentligheten, og informasjon om virksomheten vår er tilgjengelig for alle på nettet. Noen av møtene vi har her, må man være invitert til, som Nansenforelesningen og Birkelandforelesningen, men de arrangerer vi sammen med eksterne aktører, og de er ikke først og fremst for medlemmer, sier hun.

Stenseth, på sin side, kan forstå kritikken, men mener den er feilslått.

— Joda, vi kan kalles en «frimurerlosje», men vi er langt mer enn det. Vi er en aktiv premissleverandør i vitenskapspolitikken og en viktig kunnskapsaktør, sier han.

Ser framover

Med en gjennomsnittsalder som trolig er enda høyere enn i akademia for øvrig, og med et hus tatt rett ut av en roman satt til norsk overklasse anno 1850, kan Akademiet beskyldes for å se bakover. Dette også fordi de har mistet noe av den rollen de hadde på begynnelsen av 1900-tallet og i mellomkrigstiden, da de forvaltet Nansenfondet som sto sentralt i å finansiere norsk forskning. Med de statlige forskningsrådene forsvant denne funksjonen i stor grad.

Det betyr likevel ikke at Akademiet ikke tenker framover og utover Norges grenser, mener Strøm-Bull.

— I oktober skal jeg være med på åpningen av et senter for matematikk i Ghana, opprettet ved hjelp av midler knyttet til Abelprisen og fra private sponsorer. Det skal bidra til å styrke undervisning og forskning på matematikk i landet. I tillegg er Akademiet engasjert i internasjonalt, forskningspolitisk arbeid, sier Strøm-Bull.

Også for yngre forskere

Hun påpeker dessuten at Akademiet har vært sentrale i å søke penger til og legge til rette for Akademiet for yngre forskere, som skal ha en maksalder på 38 år, en mer forskningspolitisk innretning og medlemskap som går ut etter fem år.

— Jeg syns Akademiet for yngre forskere er veldig spennende. De blir nesten som en ungdomsorganisasjon. De er selvstendige og skal finne sin egen retning, men de gir oss samarbeidsmuligheter og viktige perspektiver, sier hun.

Dermed vil Akademiet trolig leve videre – kanskje i 150 år til?