Vakkert, men ikke dyptpløyende om «den gode læreren»

FAKTA

Radical

• Kinopremiere: 26.04.2024
• Skuespillere: Eugenio Derbez, Daniel Haddad, Jennifer Trejo, Mia Fernanda Solia, Danilo Guardiola
• Regi: Christopher Zalla
• Manus: Christopher Zalla. Basert på en artikkel av Joshua Davis
• Nasjonalitet: Mexico
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Spansk

Regissør Christopher Zalla har laget en film om hendelser som utspiller seg ved en småbyskole i det østlige Mexico, like ved grensen til USA. Dette er ikke et trygt område å bo i, langt mindre å vokse opp i. 

Lærerne på barneskolen utfordres daglig av at skolens nærområde preges av fattigdom, vold, narkotrafikk og i det hele tatt både reell og systemisk brutalitet. Her er det væpnede vakter utenfor skolen og rektors bil kontrolleres for eksplosiver når han kommer om morgenen.

Skolen strever så godt den kan med sitt pedagogiske oppdrag, men er sørgelig akterutseilt både når det gjelder synet på elevene og undervisningsmetodene. Her er det lydighet og disiplin som kommuniseres som grunnlaget for læring. Reglene er stive, og elevene kjeder seg.

Så en dag kommer en ny lærer til sjette klasse. Han utfører lærergjerningen på en helt annen måte. Han snur opp ned på pedagogikken — og på pultene (på sin første arbeidsdag).

Elevene betrakter ham avventende. Dette forstår de ikke. En lærer som ikke krever rette svar av dem, men som heller påstår at det er bra dersom de svarer feil, for da kan de undersøke saken sammen? «Hvem vil være den første til å svare feil?», spør han. 

Etter hvert klarer han å fange oppmerksomheten til både de læringshungrige elevene som andre lærere ikke har klart å inspirere og til de som kun går på skolen fordi de må.

Vi har å gjøre med en type film som vi har sett mange ganger før. Den ene svært gode læreren som tross alle hindringer klarer å fange elevenes oppmerksom og vekke deres læringslyst. Vi kan nesten snakke om en egen sjanger. For mange rager Dead Poets Society av Peter Weir (1989) med Robin Williams høyest på lista. Noen ganger er det lærerens personlighet som er utslagsgivende, andre ganger hennes eller hans pedagogiske metode — og atter andre ganger fravær av pedagogikk og heller nærvær av menneskelighet.

I Radical er det litt av alle tre, men mest av det første. Det er filmens styrke, men også dens svakhet.

En sentral del av filmfortellingen hviler i Eugenio Derbes skuespill. I svært mange av bildene ser vi hans ansiktsuttrykk, som er sjarmerende naivt og med et snev av hjelpeløshet. Det fungerer svært godt som narrativt virkemiddel. Men det er samtidig med på å gjøre filmen mindre hardtslående enn den ellers kunne vært. 

For er det virkelig sånn at en kombinasjon av varm naivitet, udelt positiv tro på at alle elevene har de nødvendige ressursene og motstand mot pedagogisk konformitet er tilstrekkelig? Finnes det ikke også en større himmel enn den enkelte lærers person og holdninger? Selve ideen om skole forutsetter jo det, slik vi tenker om en skole i et moderne kunnskapssamfunn. En faglig utøvelse.

Nå er det jo enhver filmskapers rett å kunne velge å lage film om en ekstraordinær person uten å ta andre hensyn. Så også i dette tilfelle. Men det vil kunne gjøre filmen vagere.

Radical er svært inntagende, varm og rørende. Vi får lyst til å høre mer om hvordan det går med de elevene vi møter. Min favoritt er Lupita, som er hardt arbeidende reservemor for sine småsøsken når mamma er på jobb som nattevakt og når moren må sove ut etter sitt skift. Lupita hører en dag læreren snakke om filosofi, og skjønner straks at dette er noe hun må finne ut mer om. På skolebiblioteket kan de ikke hjelpe henne. Men de kan — og vil — på det nærliggende universitetsbiblioteket.

Vi blir i grunnen sittende igjen med en hyggelig historie, og kanskje en følelse av at det skulle vært noe mer. Filmen er verken dyptpløyende eller hardtslående. Det er et savn nettopp fordi vi har sett slike fortellinger så ofte før. Jeg vil tro at norske lærere som ser filmen både vil bli berørt av dens menneskelige varme og kanskje også opprørt over at deres egen fagutøvelse usynliggjøres og erstattes med en slags støtt-elevene-i-deres-nysgjerrighet-så-går-det-bra.

En relevans til diskusjonen om den norske skolen finner vi ellers i at alle elevene også i Mexico skal gjennom den nasjonale prøven. Rektor er svært opptatt av at de må skåre godt nok, og at det derfor ikke er for mye rom for — ja nettopp — radikale ideer. Han og hans skole blir observert fra ledere lenger opp i systemet.

Det slår meg at etter at vi har sett så mange filmer over en årrekke med en fortelling og et budskap som likner det vi får i Radical, kan man få innrykk av at filmskapere vet mer om hva som skaper den gode skole enn lærere. Det er selvfølgelig ikke sant, men likevel: Når den samme grunnfortellingen stadig fortelles på nytt og på nytt, virker ikke som om skolen endrer seg i den retningen de engasjerende historiene peker ut. Hva bunner dette i? Tar filmskaperne feil? Er skolepedagogikken annerledes enn det filmene forteller om, og må den være det? Eller klarer ikke filmskaperne å få fram sitt budskap godt nok?

Radical er en god film som er mer varm enn skarp. Når det er sagt; det varme elementet er den veldig god på.

***

Radical bygger på reelle personer og hendelser. Den aktuelle læreren finnes. Det gjør også eleven Paloma Noyola (sjekk henne ut på nettet — fortrinnsvis etter at du har sett filmen).