film jan storø
Vakker fortelling fra fjellandet Bhutan
Noen filmer gir sitt publikum en mulighet til å reise. Kanskje til et sted de aldri ellers ville kommet seg. Skolen ved verdens ende er en slik film.
Vi er i Bhutan. Og jeg hadde nær sagt; rekk opp hånda, den som kan redegjøre for hvor landet ligger og hvilke andre land det grenser til. Bhutan er et land de fleste nordmenn ikke kjenner spesielt godt.
Rammefortellingen er raskt forklart. Den unge læreren Ugyen sendes til landets mest avsidesliggende skole. Der er det behov for en ny lærer. Ugyen reiser motvillig. Han ønsker heller å finne et mer spennende liv som artist i Sydney i Australia. Men, bundet av en ettårs kontrakt med staten, går han med på å reise. Så langt fra alt annet ligger landsbyen Lunana at han må gå – i åtte dager – for å komme dit.
Vel framme er han i tvil om han vil være der. Livet i landsbyen preges av svært enkle forhold. Men ganske raskt blir han grepet av menneskenes vennlighet, og av livet i landsbyen - som teller 56 innbyggere og ligger 4 800 meter over havet. Særlig er de lærevillige barna viktige for det som skjer med Ugyen. Men også møtene med landsbylederen, og noen av de andre voksne.
Filmen er en reise til en fjerntliggende landsby og skildrer byguttens møte med dette landsbyfolkets kultur. De gjeter jak, et langhåret dyr som kan liknes med kuer og okser. Jaken danner en viktig del av livsgrunnlaget, og vi får høre om befolkningens respektfulle holdning til dyret. En av landsbybeboerne, den joviale Michen, forteller at landet var mer snødekt da han var liten. Ugyen antyder at den globale oppvarmingen har satt sitt preg på naturen, også her. Men Michen mener forandringene må tilskrives snøløven.
Regissør Pawo Choyning Dorji har laget en vakker, positiv og hyggelig film. Og da er vel alt bra? Ikke nødvendigvis. Et slikt tema kan bli behandlet for vakkert, for snilt. Det kan være et problem, både fordi verden sjelden er bare vakker og dessuten fordi dramaturgien i en fortelling som regel også behøver friksjon.
Dorji er i deler av filmen farlig nær en idylliserende historie som bæres oppe av vakre bilder.
Riktignok har landsbyen en heltidsalkoholiker. Men ellers er det lite annet enn positivitet. Bhutan er da også ett av de landene som sies å ha en spesielt lykkelig befolkning, noe som nevnes i filmen. I realiteten trekker fattigdommen i landet dette inntrykket ned. Men myndighetene bruker lykke-narrativet aktivt.
Det som likevel redder filmen, og gjør at den lander som interessant, er at den også har et tydelig fortellende element, et utviklende narrativ som bærer den gjennom. Det handler om møtet mellom to ulike kulturer, representert ved Ugyen og ved landsbyboerne. Deres ulike levemåter står i et visst motsetningsforhold til hverandre – på en myk og lite konfronterende måte. Dorji posjonerer ut hendelsene i fortellingen, slik at vi hele tiden får en langsom og likevel medrivende framdrift.
Fortellingen føles overbevisende realistisk
Jan Storø
Dessuten føles fortellingen overbevisende realistisk, noe som nok henger sammen med at skuespillerne er amatører. Mange av dem er faktisk fra landsbyen. Den finnes nemlig. Dorji fortalte dessuten i et intervju nylig at flere av personene og situasjonene han forteller om i filmen bygger på hans egne møter med mennesker i denne delen av Bhutan.
Man kunne tenkt seg at filmen først og fremst fortalte om livet på skolen, nå når den nye læreren har kommet. Og noe av den gjør det. Men det er ikke her tyngden ligger. Det er den tilreisende by-lærerens møte med et pittoresk miljø langt utenfor allfarvei som er filmens omdreiningspunkt.
Ideen med å lage en fortelling av møter mellom majoritetsbefolkning og minoritetsbefolkning i et land er i utgangspunktet god. Vi kunne gjerne sett mer film som tar utgangspunkt i slike møter. Som oftest vil nok slike filmer tjene på at konfliktstoff også tematiseres.
I fortellingen om Skolen ved verdens ende har filmskaperne gjort et annet valg. Den som aksepterer dette valget, vil få en hyggelig opplevelse i kinomørket – med en varm og rørende fortelling.