film jan storø
Vakker film om mat og kjærlighet
Filmens tittel, Pot-au-feu — veien til hjertet, inneholder navnet på en matrett, og den nevner menneskets kjærlighetsmuskel. Filmen hyller maten, kjærligheten — og kokekunsten.
Idet påsken kommer gis vi muligheten for drøye to timer med nærmest fullstendig eskapisme. Det kan kanskje være noe for vinterleie nordmenn i fridagene som følger. Her får vi en film som hopper glatt over ethvert problem (bortsett fra ett vesentlig, og det skal ikke nevnes her, det ville bli å røpe for mye), og heller dykker ned i den skjære nytelse.
Filmen er en vakker og — ikke minst — svært god film som jeg både nyter til fulle og som jeg synes det er vanskelig å skrive om uten å inkludere et sideblikk på den verdenen den introduseres inn i. Med de store internasjonale krisene som utspiller seg ikke så langt utenfor våre stuedører akkurat nå, der sult er blant de verste følgene, kan det synes paradoksalt å benke seg for å bivåne en film som kun snakker til oss som faktisk har muligheten til å nyte.
Samtidig; det er også lov å ta for seg av livets gleder, og å koble av. Vi har alle våre livsutfordringer med oss i hverdagen og må ha lov til å finne adspredelse. Dette poenget bare nevnt før vi går videre til å snakke om helgas premierefilm.
Vi befinner oss i Frankrike på 1880-tallet. Rikmannen Dodier (Benoît Magimel) er en dreven kokk som har én stor lidenskap i livet: god mat, kreert på aller høyeste nivå. Det vil si; han har én lidenskap til; Eugénie (Juliette Binoche), som styrer hans kjøkken og som er minst like god til å lage mat. Dodier ønsker sterkt at Eugénie skal bli hans hustru, men hun foretrekker å være hans kokk — noen ganger med ulåst soveromsdør på nattetid.
Filmen handler om disse to tingene; hvordan lage den aller beste maten, og hvordan fange en kvinne som setter sin frihet til å definere seg selv svært høyt.
Retten som har gitt navnet til filmen er den franske nasjonalretten. Vi kunne forklare den som kjøtt og grønnsaker i gryte. Den norske fårikålen kan være en fjern fetter, og franskmenn ville nok legge stor vekt på ordet «fjern» hvis vi skulle hviske dem dette i øret. Vi snakker nemlig om noe langt mer tradisjonstungt og komplekst, selvsagt gjør vi det.
Vietnamesisk/franske Tràn Anh Hùng — som vant regiprisen i Cannes i 2023 for denne filmen — er blant de regissørene vi vet leverer på et høyt nivå. Tidligere har vi blant annet sett Duften av grønn papaya om morgenen (1993), Cyclo (1995) og Norwegian Wood (2010) fra hans hånd.
Jeg opplever Tràn Ahn Hùngs filmarbeid som rendyrket og gjennomført.
Jan Storø
Binoche og Magimel gjør svært gode roller. De har tidligere vært samboere i sitt private liv og har et barn sammen. Her fornemmer vi et dobbelt lag, samtidig som vi ser profesjonaliteten i deres rolletolkninger.
Og dernest må den tredje sentrale skuespilleren nevnes, 12-årige Bonnie Chagneau-Ravoire som spiller Pauline — en nabojente som har et bemerkelsesverdig talent når det kommer til smak, og som sterkt ønsker å gå i lære hos Dodier. Hun gir en svært god rolle som bidrar til at denne karakteren får akkurat den plassen den skal ha i fortellingen. Særlig i filmens siste kvarter er Paulines del av fortellingen svært viktig.
Filmen er utsøkt filmet av Jonathan Ricquebourg. Han har skapt vakre bilder, men fotoet er viktig å nevne også av en annen grunn. Ricquebourgs kamera lar oss følge prosessen med å lage maten på nært hold; vi er bokstavelig talt med ned i grytene. Dette gjør at kokkens håndverk blir et tema i filmen. Den viser gleden ved og styrken ved et godt håndverk. Derfor skiller filmen seg fra andre filmer der mat er et sentralt element.
Det er mulig å lese mye ulikt inn i denne filmfortellingen. Noen vil bare se den overopphøyde — mannlige — dominante karakteren som omgir seg med dem han liker, og hans pasjon for sitt arbeid. Andre vil se filmen som en fortelling om et borgerlig liv, langt fra vanlige menneskers liv.
Personlig trekkes jeg i en annen retning der jeg merker at jeg kun får lyst til å være med, sitte rundt bordet, smake på maten, delta i samtalen og drikke vinen. Dessuten blir jeg opptatt av mannens måte å vise kjærlighet til sin kvinne på. Den modne kjærligheten, som kanskje ikke er rask og overmannende, men heller langsom og tålmodig innbydende. Vi ser det særlig i et måltid Dodier lager kun for Eugénie. Her er det få replikker, og desto mer av skuespillernes andre virkemidler.
Jeg opplever Tràn Ahn Hùngs filmarbeid som rendyrket og gjennomført. På samme måte som karakterene i historien er dedikerte, merker vi at regissøren er det også. Filmen handler om å ta sitt arbeid på alvor. Den handler om å bruke sitt materiale (her: ingrediensene i matlagingen) som grunnlag for å skape på høyt nivå. Samtidig tar den seg tid til å bake kjærligheten — mellom mennesker — inn i arbeidet.
Jeg har hatt Pot-au-feu — veien til hjertet på netthinnen helt siden jeg så den på filmfestivalen i Karlovy Vary i Tsjekkia sist sommer — og jeg har gledet meg til å se den igjen. Nå er den her.