Tåkefyrsten Beldo

I et innlegg i Studvest oppfordret jeg nylig Norsk Studentorganisasjon (NSO) til å kjempe for sakene sine hvor studentene faktisk får det med seg. Dette være seg gjennom demonstrasjoner, opprop eller innlegg og saker i landets aviser.

I et tilsvar viser leder for NSO, Mats Beldo, liten forståelse for behovet for dette, og svarer følgelig på oppfordringen min med et spørsmål, «Hva er viktigst, at du ser oss kjempe, eller at alle studentene i Norge får de gjennomslagene de ønsker og forventer?»

Dette er kjernen av problemet, for jeg ser ikke helt hva disse gjennomslagene skulle være, og den vanligste taktikken tatt i bruk når man ikke får gjennomslag er, som mitt opprinnelige innlegg handlet om, å lage bråk på de måter man kan.

Jeg brukte Elevorganisasjonen som eksempel. Når fraværsgrensen ble vedtatt lagde de virkelig leven. Beldo påpeker selv at dette ikke hjalp - fraværsgrensen er der fortsatt. Dette viser en grunnleggende mangel på forståelse for hvorfor man kjemper for saker.

For å ta det åpenbare først: ja, man kjemper for å vinne frem med sitt synspunkt. Men nesten enda viktigere kjemper man for å vise at man ikke kan sees bort fra uten at det får konsekvenser. Dette gjør det verre å nedprioritere gruppen i neste sving, for man vet at av det blir det bråk.

Slik er ståa i dagens NSO: Får de ikke det de kjemper for, så går de videre med et skuldertrekk og en, i beste fall, mildt indignert oppfordring til regjeringen om å gjøre bedre.

Dette gjør at vi må belage oss på at statsråder og politikere i utgangspunktet vil studentene vel, og det gjør det lett for disse å nedprioritere studentene da de vet at det ikke vil få noen konsekvenser.

Det er bare å se til ambisjonsnivået til Beldo for å se hvor dårlig det står til. Han trekker frem garantier fra partiene om videreføring av lik rett til gratis utdanning som gjennomslag NSO har sikret.

Dette er bokstavelig talt det minste man kan forvente av en norsk studentorganisasjon. Fri og gratis utdannelse er et så grunnleggende prinsipp i Norge at det vil å være det totale kollaps om NSO ikke klarte å sikre dette.

Beldo skriver at «lobbyvirksomhet og politiske strategier» er NSOs store styrke, og viser til at lobbyarbeid blant annet har åpnet for en ny avstemning om rett til studentombud. Retten ble nedstemt forrige gang, men etter #metoo-kampanjen har regjeringen snudd og studentombud vil nå trolig stemmes gjennom.

Det er gode nyheter! Men det måtte en skandale som #metoo til før det ble for ubehagelig for regjeringen å være mot studentombudet. Dette kan ikke tilskrives NSOs arbeid, snarere tvert imot. Studentenes rettssikkerhet har lenge vært usikker, og dette burde NSO ettertrykkelig ha påpekt lenge før #metoo gjorde jobben for dem.

Så ikke bortforklar stillheten deres med at dere bare ikke er blant de som roper høyest, Beldo. Gjør jobben deres. Kjemp for gjennomslagene studentene kan kjenne seg igjen i, og som de trenger.