Debatt

Utdanningsnivå, distrikt og kjønnsforskjeller

Når man sentraliserer tjenester, kompetansearbeidsplasser, og ikke minst høyere utdanning, hvor grundig utreder man da de samfunnsmessige og demografiske konsekvensene av dette, spør Øyvind Hanssen, førsteamanuensis, Nord universitet.

Fra studiestart i Tromsø, UiT Norges arktiske universitet.
Fra studiestart i Tromsø, UiT Norges arktiske universitet.
Publisert Oppdatert

Det pågår diskusjoner om tilgang på komptanse eller kompetansearbeidsplasser i distriktene og om hvordan dette henger sammen med sentralisering av utdanning. En litt annen diskusjon er hvorvidt det er forskjell på menn og kvinner når det bosetting og valg av utdanning. Utdanningsnivå er hvor stor andel av den arbeidsføre befolkninga som har høyere utdanning og jeg vil her se på Nord Norge og ikke minst på Helgeland som er en region sør i Nordland. Av Helgelands befolkning bor ca. halvparten i byer med mer enn 10.000 innbyggere og resten på mindre steder. På noen måter kan man nok se på Helgeland som et «distrikt» i forhold til f.eks. Tromsø eller Bodø.

Figur 1 (se under) viser utdanningsnivået i utvalgte regioner. Vi får bekreftet Helgeland ligger godt under landsgjennomsnittet og også under gjennomsnittet for Nordland, som er blant de som ligger lavest av de tidligere fylkene. Oslo ligger høyest med ca. 50 prosent høyt utdannete. Mer enn dobbelt så høyt som Helgeland.

Utdanningsnivå kvinner og menn , i prosent. Kilde: SSB
Utdanningsnivå kvinner og menn , i prosent. Kilde: SSB

60% av de som tar høgere utdanning er kvinner, noe som ikke er unikt for Norge. Denne forskjellen har stabilisert seg og over tid vil dette også gjøre utslag i utdanningsnivået i befolkninga. Først på kortere utdanning (under 4 år) og etter hvert også på lengre utdanning (over 4 år). Det vi kan se av figur 1 er at kjønnsforskjellen er større i «distriktene» enn i «sentrale strøk» – de store byene. Av de regionene vi ser på her, skiller Finnmark seg ut med størst kjønnsforskjell og Oslo med minst forskjell. For Oslo sin del henger det nok også sammen med at andelen med lengre høgere utdanning er vesentlig større enn i resten av landet.

Utviklinga av over tid av utdanningsnivået for kvinner og menn ser vi i figur 2 (se under). Her ser vi en trend som gjelder landsgjennomsnittet (stiplet linje) såvel som Helgeland. I 1980 var det like mange kvinner som menn som hadde kortere utdanning. Dette har endret seg mye fram til nå. Antall kvinner som har slik utdanning øker raskere enn antall menn som har slik utdanning. Jeg ser ikke bort fra at i noen regioner om 10-15 års tid vil det være dobbelt så mange kvinner som menn med kortere høgere utdanning, kanskje også med en større forskjell i små kommuner enn i byene.

Utvikling av utdanningsnivå, Helgeland / landsgjennomsnitt. Kilde: SSB
Utvikling av utdanningsnivå, Helgeland / landsgjennomsnitt. Kilde: SSB

Utdanningsnivået øker ikke uventet for alle grupper, men økninga er ikke like stor og forskjellen mellom by og distrikt ser ikke ut til å minke. Hvis vi går nærmere inn i tallene og regner ut hvordan utdanningsnivået er på Helgeland i forhold til landsgjennomsnittet (prosent av) ser vi at for kortere utdanninger ser det ut til å flate ut nå ved ca. 85 prosent av landsgjennomsnittet for kvinner. For menn flatet det ut ved litt over 75 prosent for 10 år siden og ser nå ut til å gå litt nedover.

Lengre utdanninger har tradisjonelt vært mannsdominert men dette endrer seg. På Helgeland er utdanningsnivået for menn og kvinner i 2018 blitt helt likt (4,4 prosent). Det er fortsatt litt forskjell i landsgjennomsnittet men så er da også nivået dobbelt så høyt som på Helgeland. Ved litt nærmere undersøkelse ser vi også at i små kommuner har kvinner et høyere utdanningsnivå enn menn også for lengre utdanninger. Det er altså en trend at kvinner innehar lengre høyere utdanning mer enn menn i distriktene enn i byene. Det bekrefter kanskje den kjente trenden at kvinner mer enn menn trekker inn til byene for å ta utdanning. Det kan også ha sammenheng med at flere yrker som tradisjonelt har vært mannsdominert (f.eks. lege), nå er i ferd med å inntas av kvinner.

Hvordan er fordelinga på ulike fagområder? Her kan vi gå inn i DBH (database for statistikk om høyere utdanning) og se hvilke studier dagens studenter går på. Figur 3 (se under) viser fordelinga for utvalgte fag i landet som helhet. Vi ser, kanskje ikke uventet, at sykepleie er et kvinnedominert fag. Det samme gjelder nå medisinstudiet og lærerutdanningene. Teknologifag er mannsdominerte. På matematisk-naturvitenskapelige fag er det noe flere menn enn kvinner, dog skal det nevnes at det er forskjeller mellom naturvitenskapene. Informatikk for eksempel er kjent for å være mannsdominert og trekker nok opp andelen menn. På økonomisk-administrative fag er det like mange menn og kvinner. Hvis vi ser hvordan fordelinga har endret seg de siste ti årene har kvinneandelen økt kraftig på medisin (ca. 18 prosentpoeng) og økt noe på ingeniørfag (ca. 6 prosent prosentpoeng).

Utdanningsnivå kvinner og menn , i prosent. Kilde: SSB
Utdanningsnivå kvinner og menn , i prosent. Kilde: SSB

Et fagområde som fortsatt er en mannsbastion er altså teknologi (typisk ingeniør- eller IKT-studier). Det har blitt uttalt at man mangler IKT-kompetanse i en region som Helgeland, samtidig som det nå mangler IKT-tekniske utdanningstilbud her. I tillegg har tilbudet om ingeniørutdanning på Helgeland lav søkning av ulike grunner.

Av 11 aktive studiesteder i Nord-Norge er det nå tre som tilbyr IKT-tekniske studier (mot opptil 5 tidligere). 5 studiesteder har ingeniørfag, 6 har handelshøgskolefag, 6 har lærerutdanning og 9 har helse og sosialfag. Hvordan påvirker denne strukturen de trendene som beskrives her? Hvordan påvirker nedleggelse av studier og studiesteder disse trendene? Blir behovet for kompetanse i regionene godt dekt?

Hva betyr så dette? Det kan se ut som at forskjellen mellom menns og kvinners utdanningsnivå er større i distriktene enn de store byene. Helgeland er en region i Nordland som har et svakt utdanningsnivå sammenlignet med landsgjennomsnittet. Dette gjelder i enda større grad lengre utdanninger. Hvordan utdanningsnivå fordeler seg på distrikter og kjønn vil naturlig nok være uttrykk for næringsstruktur og lokalisering av kompetansearbeidsplasser. Helgeland har f.eks. mange arbeidsplasser innen industri. Sannsynligvis betyr det også noe hvor utdanningstilbudene er lokalisert. Når man tar en lang utdannelse kan det av ulike grunner være vanskelig å flytte tilbake til distriktet man kom fra. Man har kanskje stiftet familie. Det kan også se ut som at i de store universitetsbyene er det mange søkere til kompetansestillinger og i distriktene er det det vanskelig å rekruttere slik arbeidskraft. I en universitetsby som Tromsø kan man gjerne se søkerlister med mange overkvalifiserte søkere, mens dette nok ikke er så vanlig på Helgeland. Når det gjelder lokalisering av kompetansearbeidsplasser (som f.eks. sykehus) er det viktig å ta hensyn til rekruttering av kompetent arbeidskraft. Nærhet til relevant utdanning betyr altså noe. Dermed kan trenden bli selvforsterkende?

Når man sentraliserer tjenester, kompetansearbeidsplasser, og ikke minst høgere utdanning, hvor grundig utreder man da de samfunnsmessige og demografiske konsekvensene av dette? Hvor grundig kartlegger man kompetansebehov i relevante fagområder i regionene? Lytter man til distriktene? Ser man dette i sammenheng med debatten om kjønnsbalanse og likestilling i yrkeslivet og i høgere utdanning? Når koronapandemien nå kan føre mange ut i arbeidsledighet samtidig som det blir en helt ny fokus på digitalisering, åpner det noen spørsmål hvordan økonomien og sysselsettinga skal gjenreises etter krisa og hvordan dette vil endre samfunnsstrukturen på lenger sikt. Jeg mener derfor det nå er en god anledning til å undersøke mer om utdanningsnivå, utdanningsbehov, distrikter, kjønn og ikke minst hvordan dette utvikler seg på ulike fagområder. Forskning og en god debatt om dette kan muliggjøre mer kunnskapsbaserte beslutninger om strukturen på høgere utdanning i Norge.