Skuffende PISA, men hva mer?

Bjørn Smestad skriver her om PISA-undersøkelsen. Kronikken er basert på en rask første gjennomlesning av rapporten, og han konsentrerer seg om matematikkfaget.

Publisert   Sist oppdatert

Det er skuffende at norske elever skårer signifikant dårligere i matematikk i 2012 enn de gjorde tidligere. Man kan snakke så mye man vil om at matematikk, lesing og naturfag ikke er alt her i verden, men nå har norsk skole faktisk forsøkt å prioritere disse kompetanseområdene i noen år, og da er det skuffende å få så lite igjen for innsatsen.

PISA-undersøkelsen måler nemlig ting som har vært høyt på agendaen i Norge de siste årene (ikke minst på grunn av PISA selv). Når vi kan sammenlikne oss med mer enn en halv million andre elever fra 64 andre land, er det interessant å se på resultatene. Selve de internasjonale rankinglistene er ikke det mest interessante – langt mer interessant er mer detaljerte funn som kan lære oss noe om norsk skole. Denne kronikken er basert på en rask første gjennomlesning av rapporten, og jeg konsentrerer meg om matematikkfaget.

For å ta hovedoverskriftene først: Det er altså en signifikant nedgang i matematikkprestasjoner i Norge, men norske prestasjoner er ikke signifikant forskjellige fra OECD-gjennomsnittet. Og det er ingen signifikant endring i lesing og naturfag. Dette er skuffende, siden vi gjerne skulle ha hatt en bedring overalt, men lite dramatisk. For å få dramatikk må vi se til Sverige og Finland, som har hatt kraftig nedgang i resultatene – og nedgangen er mye større for guttene enn for jentene, slik at kjønnsforskjellene har økt kraftig. Hva skjer med svenske og finske gutter? Hvis det er de svenske privatskolene som skal ha skylda (som noen påstår), hvorfor rammer det guttene sterkest – og til og med finske gutter?

Som vanlig er det asiatiske land som gjør det skarpest. I matematikk er det Singapore som skårer aller best av landene som er med, med Taiwan på andreplass og Sør-Korea på tredjeplass. Allerede her rykker det jo i «unnskyldningsrefleksene» - jeg har snakket med lærerutdannere både i Singapore, Taiwan og Sør-Korea, og alle var enige om at matematikklærerne i disse landene har en kraftig drahjelp i kulturen. Det ligger sterkt forankret i kulturen at man ikke lykkes i samfunnet uten å gjøre det bra i matematikk. Det er ikke gjort på en dag å kopiere en slik kultur, selv om vi skulle ønske det. (Og kulturen i Singapore gjør at elevene drar rett fra skolen til privatundervisning på kvelden, og vi mener vel strengt tatt at det er like sunt for elevene å dra på ballett og fotball.)

Men hva lærer vi om norske matematikkelever av PISA? Jo, blant annet at norske elever har sterkere matematikkangst enn elever i de andre nordiske landene (men på nivå med OECD-gjennomsnittet). Kan vi lære noe av de andre nordiske landene her? Norske elever har også lav utholdenhet i å arbeide med matematikk, de får mindre trening i å reflektere om matematikken i timene enn i mange andre land og det er fortsatt mye uro i timene (selv om det er en positiv utvikling). Alt sammen er ting man gjerne kan se mer på.

Nå har norsk skole faktisk forsøkt å prioritere disse kompetanse-områdene i noen år, og da er det skuffende å få så lite igjen for innsatsen.

Bjørn Smestad
Studieleder ved GFU og førstelektor i matematikkdidaktikk

Gjennomgående i internasjonale undersøkelser ser vi at Norge har få elever på de høyeste prestasjonsnivåene i matematikk (9 prosent er på nivå 5 og 6 til sammen). Hvis vi ser bort fra teorien om at norske elever fra naturens side er litt mindre begavet enn andre, må dette bety at den norske skolen er forholdsvis dårlig til å løfte de sterkeste elevene. På den mer positive siden ser vi at forskjellen på majoritetselever og minoritetselever er mindre enn i andre nordiske land.

Matematikkfaglig er norske elever som vanlig svakest i «Forandring og sammenheng», området som blant annet inneholder algebra. Norske elevers algebraproblemer har vært gjennomgående i en rekke internasjonale tester, og årsaken ser enkel ut: vi starter forholdsvis sent med algebra i Norge og algebraen har ganske liten plass i undervisningen. Norske elever har her også lave mestringsforventninger – på spørsmål om de tror de ville klare å løse likningen 2(x+3) = (x+3)(x+3) er de skeptiske. Og generelt er norske elever flinkere til å vurdere matematiske resonnementer enn selv å formulere og bruke matematikken. For å sette det helt på spissen: Mens sør-koreanere kan regne oppgaver riktig, kan norske elever altså stå ved siden av og vurdere at svaret er rett.

Hva kan så grunnskolelærerutdanningene gjøre som resultat av PISA? Naturligvis må vi studere rapporten nøye og ta med oss funn derfra inn i matematikkundervisningen – slik vi har gjort i flere år med ulike PISA- og TIMSS-undersøkelser. Men PISA handler om norsk skole, og ingen studenter fra grunnskolelærerutdanningene har ennå blitt lærere i norsk skole. De første kullene kommer ut i skolen til høsten, og selv om de er flinke, vil de nok bruke noen år på å prege lærerværelsene og klasserommene i norsk skole.

Vi er positive til å gå over til femårig lærerutdanning med mastergrad inkludert, men vi skal nok ganske langt ut på 2020-tallet før disse lærerne med master eventuelt gir merkbar effekt på PISA og liknende studier. Mitt poeng her er altså at lærerutdanningspolitikk i sin natur er langsiktig, og at det å gjøre dramatiske tiltak som følge av enkeltresultater vil være misforstått.

Imidlertid viser PISA også at norske lærere i mindre grad enn andre får matematikkrettede kurs. Her har regjeringen varslet en satsing på videreutdanning av matematikklærere som lærerutdannings-Norge definitivt er klar for å gå inn i. For norske elever fortjener å lære mer matematikk gjennom de ti årene de går i grunnskolen – og det attpåtil uten at det skal gå på bekostning av alle de andre viktige lærdommene de skal gjøre i skolen.