Universitetslivet satt på spissen i ny Netflix-serie

I den nye Netflix-serien The Chair er vi invitert til det oppdiktede Pembroke University, til Instituttet for engelsk litteratur.

Vi møter staben den første dagen den nye instituttlederen (the chair) tiltrer i jobben. Ji-Yoon Kim (Sandra Oh) er både den første kvinnelige og den første ikke-hvite lederen av instituttet.

De fleste av de tolv ansatte er hva vi trygt kan definere som «godt voksne». Instituttet er nok ikke blant de mest fremragende, men har for så vidt gode undervisere. Den mest dynamiske er kanskje Bill Dobson (Jay Duplass). Han er dyktig, ikke helt på plass i livet, sjarmerende ustelt og han har et øye til Ji-Yoon.

The Chair er en dramakomedie om forviklinger på universitetet. Den viser det indre livet i lærerstaben, og forteller fram ulike dramatiske vendinger som kan finne sted i et slikt miljø. Khronos lesere vil nikke gjenkjennende til spørsmål om kontorplass, lønnsforskjeller, ekstern finansiering, karrieremuligheter og ansettelsesprosedyrer. Det usynlige hierarkiet blant de ansatte er nevnes også, om enn relativt flyktig.

Ett hovedtema spinnes rundt at Bill i en forelesning spontant fleiper med en Hitler-hilsen, blir filmet av en student og dermed havner i vanskeligheter. Når han blir avkrevd en unnskyldning, klarer han ikke være tydelig. Han har absolutt ingen sympati med Hitler, men når ikke fram med sin forklaring. Forsøket blir avvist av studentene. Bevisste studenter krever hans avgang og saken blir en verkebyll som dekanen ser seg nødt til å engasjere seg i. En oppsigelsessak etableres, og som Bills nærmeste leder er det Ji-Yoons ansvar å legge den fram.

Vi får mange enkeltsituasjoner som er underholdende i seg selv. Som møtet med aldersstegne professorer som ikke har endret forelesningene på 30 år, eller som nekter å lytte til studentenes ønsker om endringer i undervisningen fordi de ikke tror på «consumer demands». Det fortsetter med den meget godt voksne professoren som ikke har hørt ordet «tweet» og som foreleser fra en talerstol - og andre halvmorsomme og trekvart morsomme situasjoner. En artig detalj handler om en liste som sirkulerer i administrasjonen. Den viser forholdet mellom de underviserne som tjener mest og samtidig har færrest studenter.

Etter hvert utfylles historien med kimene til et kjærlighetsforhold mellom Ji-Yoon og Bill. Hennes adoptivdatter Ju Ju (Everly Carganilla) blir også en del av fortellingen, og den ti år gamle jenta og Bill får et nært forhold - han blir en slags onkel for henne. Portrettet av «onkel-niese»-relasjonen byr på noen fine øyeblikk.

Problemet med The Chair er helheten, det sammenbindende elementet som et godt manus skal ta seg av. Strukturen i fortellingen er ikke tett nok. Mange av scenene oppleves å bare havne etter hverandre i en rad enkelthendelser. Fortellingen søker ikke i dybden, verken tematisk eller i et forsøk på å vise universitetslivets særegenheter. Et liknende hendelsesforløp kunne skjedd i et hvilket som helst miljø, på en hvilken som helst type arbeidsplass.

Persontegningene er for grunne, og det blir noe koselig og tannløst over det hele. Et universitetsmiljø skulle ha all verdens muligheter for å by på de mest interessante konfliktene i vår tid. The Chair nevner konfliktstoff, men undersøker det ikke. Hvor blir det for eksempel av det innledende momentet med den første kvinnelige lederen? Det følges knapt opp. Tilløpet til en diskusjon av cancel culture blir også bare flyktig behandlet.

En tilsvarende fortelling presentert som kinofilm ville falt gjennom og knapt bli sett. Som serie, i korte episoder, vil den kunne bli sett av flere. Fra USA meldes det allerede, noen dager etter premieren, at den har høye seertall. Her ligger et problem som strømmegiganter og innholdsprodusenter som Netflix burde ta mer ansvar for; serien som lettfordøyelig føde.

De seks halvtimes episodene i The Chair tilbyr aldri dybde, men heller en rekke småkomiske hendelser. Det beste ved serien er enkeltsituasjoner som setter universitetslivet på spissen. Her møter vi innimellom morsomme pinligheter og artige replikker. Og sånt har vi bare godt av å le av.