HiOA bør tørre å satse på by

I disse dager pågår det en spennende diskusjon om HiOAs faglige strategi. Parallelt – og innimellom sammenblandet – diskuteres det nye universitetets navn. I begge tilfeller har det urbane en framtredende rolle: Skal universitetet ha en faglig (stor)byprofil - og hva innebærer egentlig det? Er OsloMet (Metropolitan) et passende navn – og hva signaliserer egentlig et slikt navn?

Diskusjonen beveger seg også inn i komiske blindveier som: hvor stor er egentlig en storby, er Oslo stor nok* , betyr dette at vi ikke skal være opptatt av andre steder, av andre samfunnsfenomener - og kan egentlig et storbyuniversitet ha en avdeling på Kjeller?

Våre spørsmål til debatten er:

• Kan et kommende universitet i landets hovedstad med relevans og internasjonalisering som varemerke unnlate å være opptatt av urbanisering og (stor)byproblematikk? 
• Kan et kommende universitet i landets hovedstad med nærhet til samfunns- og arbeidsliv som mål unnlate å ta plassen som kompetansesenter og kunnskapsleverandør i regionen?
• Betyr en satsing på urbanisering og by, skroting av andre samfunnsutfordringer og perspektiver?

Svarene på disse spørsmålene er tre ganger nei.

Det nye universitetet må jobbe med sentrale samfunnsutfordringer gjennom tydelige prioriteringer i utdanningene og forskningen. Her er urbanisering sentralt, både som eget felt og styrende kontekst. Urbanisering blir løftet fram som både årsak til og løsning på en rekke av vår tids store utfordringer, for eksempel knyttet til miljø- og klimaendringer, utvikling i befolkningssammensetningen, arealdisponering og transportløsninger, boligmangel og stedsutvikling, styrings- og demokratiutfordringer, arbeids- og næringsliv og innovasjon. Urbanisering har også en annen side, nemlig de konsekvenser fenomenet har for områdene folk og virksomheter flytter fra, for folks levekår og arbeidsliv.

De fleste av våre studenter skal jobbe i byer og tettsteder preget av urbaniseringens konsekvenser. Det vil derfor være viktig at de får en forståelse for det urbane og for urbanisering. Hvordan kan fortetning være et svar på miljøutfordringer samtidig som helse og velferd ivaretas? Kan byens mangfold utfordre tilliten som preger vårt demokrati? Hvilke styringsutfordringer følger i kjølvannet av stadig mer komplekse organisasjonsformer? Kan storbyen redusere innbyggernes opplevelse av tilhørighet og deltakelse? På hvilken måte kan teknologiske nyvinninger inngå i løsning på storbyens utfordringer?

Med andre ord: hvilke implikasjoner har urbaniseringens kjennetegn for lærere, sosialarbeidere, helsepersonell, ingeniører og saksbehandlere i landets kommuner? De samme spørsmålene må stilles av forskerne for at forskningsresultatene skal være relevante og nyttige for studentene og for samfunnet ellers. Dette krever nytenkning på tvers av tradisjonelle fag og profesjoner og i koplingen mellom forskning og utdanning

Det nye universitetet må svare godt på forventninger om samfunnsmessig relevans og samfunnsoppdrag. Med dette følger også en forpliktelse til å fokusere på Osloregionens kunnskaps- og kompetansebehov. De politiske forventningene til vår rolle i løsning av samfunnsutfordringene er eksplisitt uttalt i mange sammenhenger. Blant annet i Meld St. 18 2016-2017: «Berekraftige byar og sterke distrikt».

Her understrekes det at økt samarbeid mellom ulike samfunnsaktører vil bidra til større relevans i utdanningene, øke verdiskapingen og gjøre landet bedre rustet til å møte de store samfunnsutfordringene. Meldingen inneholder en klar oppfordring til UH-sektoren om å ta en førende rolle i et slikt økt samarbeid.

Oppfordringen må ses i lys av Meld. St. 18 (2014-2015) «Konsentrasjon for kvalitet – strukturreform i universitets- og høyskolesektoren», der det blir understreket at UH-sektorens samfunnsrolle må styrkes gjennom en utvikling mot færre og større institusjoner. Også i Meld. St. 22 (2015-2016) «Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver» understreket regjeringa at samarbeid med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv er sentralt i samfunnsoppdraget til alle universitet og høgskoler.

HiOAs geografiske plassering forplikter. Ingen andre enn det nye universitetet i Oslo vil være bedre i stand til å innta en aktivt samfunnsaktør-rolle i regionen - med utgangspunkt i en bred tverrfaglig kompetanse til nytte for arbeids- og næringsliv og forvaltning.

Urbanisering handler om folk og markeder som flytter fra rurale til urbane eller bymessige områder. Urbanisering i Norge er en lang fortelling om utvikling av byer og tettsteder. Over 80 prosent av landets befolkning bor i dag i bymessige områder og vi blir stadig flere. Særlig stor er veksten i Oslo. Å fokusere på by og urbanisering betyr at man tar på alvor en utvikling som påvirker hverdagen til folk flest. Det begrenser ikke våre evner til å løfte fram andre viktige utviklingstrekk og utfordringer.

Et byfokus fortrenger ikke andre tema, men kan fungere som en veileder internt og markør utad. At man er veldig gode og tydelige på noen områder betyr ikke dårlig og usynlig på andre. Å ha et bein i Osloregionen begrenser ikke våre nasjonale og internasjonale ambisjoner.

En sterk regional forankring i Oslo og Akershus er viktig for å svare på lokale behov, men også et godt utgangspunkt for å se på utfordringer utenfor regionen. Ikke bare påvirker samfunnsutviklingen knyttet til Osloregionen Norge generelt, kunnskap om regionale særtrekk kan også være et interessant komparativt utgangspunkt i møte med kunnskapsmiljøer utenfor Norge. I Forskning for framtidens byer konkluderes det med at norsk byforskning blir særlig viktig framover for å forstå hvordan globaliseringen utfolder seg i samspill med nasjonal politikk og spesifikke regionale og lokale forhold.

Kunnskap om norske byer og hvordan de planlegges og styres har både nasjonal og internasjonal interesse i en global epoke som preges av politisk, sosial og miljømessig usikkerhet i en rekke land (NIBR-rapport 2015: 26).

Det finnes allerede i dag flere byforskningsmiljøer ved norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Disse er til dels små og fragmenterte. Selv landets hovedstad mangler en institusjon som ivaretar et bredt spekter av storbyrelaterte temaer innen forskning og utdanning (ikke minst på det samfunnsvitenskapelige området).

Likeledes er det i liten grad bygget opp forpliktende samhandlingsarenaer mellom aktører fra forskning og utdanning, forvaltning, næringsliv og politiske myndigheter. Urban studies-satsinger ved andre UH- eller forskningsmiljøer har ofte ett eller noen få spesifikke tematiske avgrensninger, for eksempel knyttet til klima, miljø, transport, energi e.l. Det innebærer en fragmentert kunnskapsutvikling om urbane områders utvikling og utfordringer.

Det nye universitetet har mulighet til å utvikle et unikt byperspektiv som går på tvers av temaer og fag. Et slikt perspektiv vil både kunne anvendes som en markør utad og som et faglig fundament og rettesnor ved prioriteringer innad. En tydelig byprofilering ved det nye universitetet bør ha som mål å bli et ledende forsknings- og utdanningsinstitusjon på byrelaterte temaer, nasjonalt og internasjonalt. Det bør være et mål å utvikle universitetet som en ettertraktet samarbeidspartner og kunnskapsleverandør for samfunns- og næringsliv i regionen.

Dette bør være bakteppe for den videre diskusjonen om det nye universitetets navn og faglige strategi. Noen må ta byen og alle oss som bor og jobber der på alvor. Akkurat nå er den jobben ledig. Det nye universitetet er godt skodd for å ta på seg denne oppgaven, og bør tørre å prioritere byen mens det fortsatt er tid.

*Gode byråkrater og forskere har selvfølgelig svaret på hvor stor en storby må være: I Norge så regnes alle byer med 50 000 eller flere innbyggere som en storby (Storbymeldingen St.meld.nr.21 (2002-2003)). I Tyskland skal en storby, Großstadt, ha over 100 000 innbyggere.