Internasjonalisering krever integrering

I sentrum for Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) sin virksomhet, står det norske velferdssamfunnet. Institusjonen «skal løse sitt samfunnsoppdrag gjennom å forberede studenter, arbeidsliv og myndigheter på velferdssamfunnets fremtidige utfordringer», ifølge Strategi 2024.

Samtidig skal HiOA ha et tydelig internasjonalt preg. En sentral del av den internasjonale profilen, er rekruttering av kompetanse utenfor landegrensene. Konkrete tiltak må imidlertid iverksettes hvis ansatte fra land utenfor Norge skal trives og bli. Forskning viser nemlig at internasjonalt ansatte har lite kontakt med sine «lokale» kolleger og føler seg isolert på arbeidsplassen (se for eksempel Kreber & Hounsell, 2014).

I 2016 var 25 prosent av de vitenskapelig ansatte i UH-sektoren i Norge utenlandsfødte, og rundt 85 prosent av disse hadde sin utdanning fra land utenfor Norge (Gunnes et al., 2017). Ved HiOA har om lag 11 prosent av de vitenskapelige ansatte utenlandsk statsborgerskap, i tillegg til vitenskapelige assistenter og phd-stipendiater. Å ansette internasjonalt er positivt og representerer et tilfang av nye perspektiver i norske fagmiljøer.

Internasjonaliseringa av UH-sektoren er imidlertid ikke uproblematisk, noe debatten som har pågått i norske medier siden i sommer, viser. For HiOA, som både skal ha den norske velferdsstaten i høysete og et tydelig internasjonalt preg, har debatten løftet frem viktige problemstillinger. En må sikre at ønsket om internasjonalisering ikke overskygger institusjonens samfunnsoppdrag. For å løse sine oppgaver innen undervisning og forskning, trenger HiOA ansatte med kunnskap i de aktuelle fagdomenene, og i mange tilfeller vil det bety inngående kjennskap til norsk språk, historie og samfunn. Hvilken bakgrunn de ansatte har, om den er norsk eller «internasjonal», er mindre relevant.

Derimot er det svært relevant å diskutere hvordan vi kan styrke et samhold og en felles identitet blant ansatte, slik at mangfoldet blir en ressurs. Prof. Jarle Simensen skriver i Klassekampen i juli at internasjonalisering stiller krav både til de internasjonalt ansatte og til deres norske kolleger. Vi støtter Simensen. For å lykkes med god integrering, bør arbeidsgiver blant annet legge til rette for språklæring for de ansatte. Språk er sosialt viktig, og norsk er fortsatt det foretrukne språket for mange ansatte, både i en faglig diskusjon så vel som i en lunsjpause. Den enkelte internasjonalt tilsatte bør derfor bestrebe seg på å lære norsk. Samtidig krever en vellykket integrering at de norske kollegaene involverer seg. Simensen setter fingeren på et kritisk punkt når han spør om norske kollegaer er villige til å anstrenge seg sosialt og tøye seg faglig for å hente ut den gevinsten nykommere bringer med seg.

En stor andel internasjonalt ansatte rapporterer at de sliter med språklige utfordringer, isolasjon og marginalisering – kanskje nettopp fordi en reell integreringsprosess ikke har kommet i gang. Ved HiOA skal man de neste årene utvikle aktiviteter på institusjonsnivå for å styrke engasjement, samhold og felles identitet, står det i strategi-dokumentet. Vi regner med at de internasjonalt tilsatte vies ekstra oppmerksomhet, slik at flere forhåpentligvis unngår samme erfaring som en av våre kollegaer: «Jeg fryser til is når noen snakker til meg på norsk». HiOA har siden 2016 hatt egne språkkurs i norsk for internasjonalt ansatte og deres partnere, og planlegger nå språkkafé og språktandem, men det trengs flere og andre tiltak i tillegg.

Skal internasjonalisering bidra til økt kunnskap, perspektivutvidelse og kvalitetsheving, må dialogen styrkes. Dialogen må føres på et språk som alle deltakerne er fortrolige med, og som opprettholder deres faglige identitet og personlige integritet. Vi må akseptere at det snakkes norsk og engelsk om hverandre, og at det språket som brukes, ikke nødvendigvis er korrekt. Samtidig har UH-sektoren et ansvar for å utvikle det norske fagspråket (UH-loven, § 1-7), og ansvaret hviler ekstra sterkt på de institusjonene som tilbyr profesjonsrettede utdanninger for yrkespraksis i Norge, slik som HiOA.

I undervisningssektoren og helsesektoren er for eksempel språket et sentralt arbeidsverktøy. I studiene skal derfor norsk fagspråk vektlegges, og mye av undervisninga skal være på norsk. Samtidig er UH-sektoren avhengig av blikket og kunnskapen utenfra. I tillegg til å drive norsk språkrøkt, trenger vi derfor å etablere en språkpraksis som inkluderer alle i et språklig og faglig fellesskap. Det krever sosial og interkulturell kompetanse, i tillegg til språklige ferdigheter. Og det krever at de involverte er villige til å bevege seg et stykke ut av komfortsonen.

Halldis Moren Vesaas åpner diktet Tung tids tale med disse orda: «Det heiter ikkje: eg - no lenger. Heretter heiter det: vi.» Å endre eget perspektiv  fra «oss» og «dem», til «vi», kan være første skritt på vei til økt integrering og samhandling på arbeidsplassen.