Ukrainsk TV-serie om befolkningens dilemmaer og valg under krigs­handlingene vinteren 2022

FAKTA

Vi som ble igjen

• Premiere på NRK 21.2.24
• Opprinnelse: Ukraina
• Form: 6 episoder á 30 minutter, enkeltstående
• Produksjon:  FILM.UA Group, i co-produksjon med SVT, YLE og NRK
• Serieskaper: Anastasiia Lodkina
• Manus: Anastasiia Lodkina, Artem Lytvynenko, Pavlo Ostrikov, Tala Prystaetska, Sergii Lushchik
• Regissører: Oleksii Yesakov, Artem Lytvynenko, Pavlo Ostrikov, Katia Tsaryk, Tala Prystaetska, Valentyn Shpakov
• Produsenter: Anna Eliseeva, Kateryna Vyshnevska

Byen er selvfølgelig Kyiv, og perioden er vinteren 2022 da Russland gikk inn i Ukraina. De første dagene så det ut til at Kyiv kunne falle, men det skjedde ikke. I stedet bet russerne seg fast øst og sør i landet. 

Serien er spilt inn for ett år siden, og får nå norsk premiere på NRK to år etter at hendelsene den forteller om fant sted. Vi som ble igjen er delvis finansiert av de nordiske TV-selskapene NRK, SVT og YLE.

Se trailer med norske tekster her.

Serieskaperne annonserer før hver episode at bortimot to millioner mennesker forlot Kyiv i krigens første uker, men at nesten halvparten ble igjen. De skriver: «Dette er deres historier». 

De seks halvtimes episodene er frittstående og handler om ulike mennesker som stilles overfor ulike utfordringer når krigen nærmer seg. Disse utfordringene rammes inn av en felles utfordring: Hva gjør vi nå?

Vi møter familier som må finne ut hva de skal gjøre mens de hører eksplosjoner i det fjerne, ansatte på dyrehagen som vil gjøre alt for å trygge dyra, hjemløse, aktivister — og en kjent artist som nekter å flykte (en karakter som bygger på Ukrainas Eurovision-artist 2007 — Andrij Mykhajlovytsj Danylko / Verka Serdjutsjka).

Episodene er regissert av ulike regissører. Det merkes godt, fordi serien er ujevn.

De to første episodene er svakest. De er filmatisk enkle. Vi ser det på bildene, som er flate og jevnt belyst. Men også skuespillet og den dramaturgiske framdriften i fortellingen bærer preg av at det ikke er lagt stor nok vekt på å etablere karakterer, relasjoner mellom dem og en troverdig miljøskildring.

Men så kommer vi til den tredje episoden, som er langt sterkere. Den forteller om en hjemløs mann som bor i en bil sammen med sønnen. De er gatemusikere. Hva gjør en mann i en slik posisjon når krigen banker på døra? Rømmer? Verver seg? Faller sammen? Her er manus og regi strammere. Det at vi bare møter tre aktører bidrar til dette. Man rekker ikke fortelle altfor mye i en 30 minutters episode. Mye av episoden foregår utendørs, og det bidrar til at byen Kyiv kommer nærmere.

De neste episodene preges av denne strammere formen, med færre aktører. Episode 6 utmerker seg også. Den handler om to gifte kvinner og deres sønn. Når den russiske krigsmaskinen nærmer seg, reagerer de på hver sin måte. «Should I stay or should I go?», som det het i en sang for lenge siden. Episoden rommer mer av det emosjonelle dramaet i dette valget.

Serien viser ikke krig i egentlig forstand. Iallfall ikke forstått som sammenstøt på slagmarken. I en av episodene kommer vi likevel farlig nær. I stedet viser den forsøk på å håndtere det vanlige livet slik det kan utspille seg i nærheten av krigen — idet den bryter ut, og som en følge av krigshandlinger. 

Serieskaperne bruker noen felles elementer i flere av episodene: krigens lyder, tilfluktsrom/bomberom (som det bemerkes at i sin tid ble bygget i tilfelle det ble atomkrig med USA), nyhetene om krigens redsler (som da massakren i Butsja ble kjent), flyalarm og spørsmålet om hva man trenger av mat og jordisk gods i en nødssituasjon.

Vi som ble igjen er en velkommen serie. Og den er interessant først og fremst ved at den er blitt laget i et land i krig, og på grunnlag av samarbeid med filmskapere og produksjonsselskaper i andre land. Sannsynligvis må noe av den varierende kvaliteten tilskrives situasjonen den ble laget under.

Sett fra Norge kan man undre seg over at serien er lite preget av sentimentalitet, og like lite av sinne. I stedet beskriver den mange mennesker som er relativt fattet og tar de beslutningene som er nødvendige, gitt den vanskelige situasjonen. Den er absolutt patriotisk — men den setter patriotismen aller mest i spill i rulletekstene, der helter i den ukrainske befolkningen hylles. Dessuten forteller den om en grunnleggende ukrainsk samforstand gjennom at dem vi møter opptrer med verdighet.

En serie laget mens krigen pågår vil nok ha en helt annen funksjon i landet den blir laget i. For nordmenn fungerer den nok best som illustrasjon på forholdene når krigen plutselig kommer.