Film Jan Storø

Ujevn kunstnerisk framstilling av psykisk uhelse

Vår anmelder finner både gode tendenser og tydelige spor av en pretensiøs stil i denne danske filmen.

Psykosia

Publisert Oppdatert

Psykosia forteller i utgangspunktet fram en historie om psykisk helse. Så langt er alt greit. Men det er mer komplekst enn som så.

La oss begynne med begynnelsen, slik den framstår for kinogjengeren (og med denne inngangen til anmeldelsen insisterer jeg innledningsvis på et realistisk blikk). Viktoria (Lisa Carlehed), en kvinne i begynnelsen av 30-åra, kommer til en psykiatrisk klinikk der hun skal forsøke å hjelpe en ti år yngre pasient som ingen klarer å hjelpe; Jenny (Victoria Carmen Sonne). Overlegen (Trine Dyrholm) får vite at hun ikke har formell terapeut-utdannelse. Hun har likevel valgt å invitere henne fordi Victoria er selvmordsforsker.

Fakta

Psykosia

Psykosia
  • Premiere: 08.10.2021
  • Skuespillere: Lisa Carlehed, Victoria Carmen Sonne, Trine Dyrholm, Bebiane Ivalo Kreutzmann
  • Sjanger: Drama
  • Regi: Marie Grahtø
  • Nasjonalitet: Danmark / Finland
  • Aldersgrense: 15 år
  • Språk: dansk/svensk

Allerede i innledningen trekkes vi med i noen drømmeliknende scener som det umiddelbart ikke er så lett å forstå. Men raskt etter det er vi i det realistiske rommet; i sykehuset med dets korridorer og andre hvite og kalde rom. Viktoria forsøker å skape kontakt med Jenny, og det går ikke så bra i begynnelsen. Etter hvert oppstår en forbindelse mellom de to gjennom nattlige samtaler i mørklagte rom. Og denne forbindelsen blir etter hvert sterkere.

Regissør Marie Grathø har valgt en krevende form på sin debut som spillefilmregissør. Debutanten skårer et solid poeng for sitt mot. Hun er opptatt av psykisk helse (blant annet fordi hun selv har vært gjennom en psykose), men også av å koble mellom sykdommen og et estetisk uttrykk for beskrivelsen av sykdommen.

Vi får aldri et helt ut realistisk bilde av livet på sykehuset. Virkeligheten er ikke til stede som «seg selv». Den er der som representasjon av seg selv. Mange av dialogene er for eksempel holdt i et langsomt, malende toneleie. Det er interessant at Grathø velger denne fortellerformen. Hun oppnår dermed å frigjøre seg selv fra realismen (og dens forpliktelser) og kan hengi seg til en friere kunstnerisk fortelling. Men hun velger ikke en fri refleksjon.

Det er noe stivt og pretensiøst over viktige deler av fortellingsmåten i Marie Grathøs film. Et stykke på vei er denne stivheten av det gode, fordi den reflekterer Grathøs dedikasjon til å gi et gjennomført billeddikt om sitt tema. Dessuten gir den karakter til Viktorias og Jennys stive og rigide væremåte. Begge er, hver på sin måte, merket av livet.

Psykosia er en pretensiøs film i både beste og i en litt mindre positiv forstand av ordet. Derfor er den ujevn.

Jan Storø

Etter hvert overtar det pretensiøse i litt for stor grad. Vi blir innforstått med at for Grathø er den estetiske representasjonen viktigst. På samme måte som Munch festet angsten til lerretet med «Skrik» uten å fortelle mer om skriket, ønsker Grathø tilsynelatende å fjerne seg fra realismen i den psykiske lidelsen, men samtidig vise den. Et slikt prosjekt er vanskelig, og hun lykkes bare delvis. En kunstnerisk presentasjon blir pretensiøs hvis den blir overtydelig eller hvis den blir «seg selv nok», altså at den skygger for sin egen fortelling. Det er noe slikt som skjer her.

Mange detaljer i Psykosia vanskelige å forstå og akseptere. Som Viktorias klesdrakt og frisyre, som antyder at hun er en reisende fra sent 1800-tall. Og hvor ble det av forskeren? Karakteren Viktoria er ikke forsker mer enn i den scenen hun introduseres som en (kanskje bortsett fra i et par korte scener der hun snakker sine observasjoner inn i en diktafon). Victoria snakker forøvrig dansk gjennom filmen, men svensk i fortellerstemmen og i én replikk midt inne i filmen. Vi får aldri noen forklaring på dette. Det er i grunnen underlig i en film der ingenting synes overlatt til tilfeldighetene.

Og dessuten; mot slutten introduseres et slags spørsmål om hvem Viktoria og Jenny egentlig er, et spørsmål som bidrar til forvanskning av noe som allerede er komplekst.

Samtidig gir Grathø oss en del fine filmatiske detaljer, som når hun veksler mellom å holde dialogen i bildet, og (plutselig) å legge den utenfor det bildet vi ser. Vi får også noen flotte bilder med sterkt kreativt potensial, som noen scener der to personer som samtaler med hverandre sees i samme utsnitt. I det hele tatt fortelles denne fortellingen i stor grad gjennom bilder av ansikter. De er ofte gode, både fordi Grathø fanger dem nært og godt, og fordi skuespillerne går inn i sine karakterer på gode måter. Marie Grathø viser gode håndverksmessige ferdigheter. Pessi Levantos musikk er også et fint og vart element i filmen. En svært vakker (men ubestemmelig) kor-scene mot slutten skal også nevnes.

Filmens tittel antyder at den handler om psykosen. Men den handler - dersom vi velger å tolke den i medisinsk forstand - mer om selvmordet. Det er nok mulig å se den som delvis romantiserende overfor selvmordet.

Psykosia er en pretensiøs film i både beste og i en litt mindre positiv forstand av ordet. Derfor er den ujevn. Men den kan være verdt å få med seg for den som interesserer seg for psykisk helse, og kanskje særlig den som ønsker å se psykisk uhelse framstilt kunstnerisk. Dens publikum bør legge sin eventuelle kritisk realistiske holdning fra seg utenfor og heller forsøke å innta det estetiske uttrykket.

Powered by Labrador CMS