Ujevn film om Gunnar Sønstebys krigsinnsats

FAKTA

Nr. 24

• Kinopremiere: 30.10.2024
• Skuespillere: Sjur Vatne Brean, Erik Hivju, Flo Fagerli
• Sjanger: Krigsfilm / Drama / Spenning
• Regi: John Andreas Andersen
• Manus: Erlend Loe, etter et originalmanus av Espen Lauritzen von Ibenfeldt
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Norsk

Noen mener at det blir mye, og enda er det mer på beddingen denne høsten. Jeg skal ikke gå inn i den diskusjonen her, men heller behandle Nr. 24 som et selvstendig verk.

Nr. 24 er en film om en av de aller mest sentrale norske agentene under den tyske okkupasjonen: Gunnar Sønsteby. Eller Kjakan som han også kaltes. Eller altså nr. 24, som var hans viktigste blant en lang rekke hemmelige identiteter.

Filmen er regissert av John Andreas Andersen (Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama 2014, Skjelvet 2018, Nordsjøen 2021). Den bygger på et manus av Erlend Loe og Espen Lauritzen von Ibenfeldt.

Sønsteby var 22 år da Norge ble okkupert i 1940. Her blir vi vitne til at han lot seg verve til undergrunnsmotstand og etter hvert utførte en rekke aksjoner — uten å bli tatt til fange av tyskerne. Sønsteby holdt fortellingen om dette arbeidet levende gjennom hele livet, blant annet ved å holde foredrag. Han mente det var hans forpliktelse å bidra til at vi lærte av våre krigserfaringer.

Filmen fortelles fram i to tidsbilder, som det veksles mellom. Det ene er fra sentrale hendelser under krigen der Sønsteby drev sin sabotasjevirksomhet, det andre fra vår tid der den eldre Sønsteby er på skolebesøk på Rjukan for å fortelle elever om sine krigsopplevelser, og om viktigheten av å kjempe for landet sitt.

I scenene fra krigsårene har filmskaperne gjort et valg om å vise fram en meny av historisk kjente sabotasjeaksjoner. Vi ser for eksempel sprengningen av mobiliseringsarkivet i Akersgata 55 sommeren 1944 — en hendelse som er blitt fortalt fram på film før, i Max Manus (2008).

Når vi ser disse scenene får de en episodisk karakter som til en viss grad stykker opp filmen. De gjør filmen mer hendelsesorientert enn orientert mot å forstå de menneskene vi møter og måten de tenkte på. Det episodiske i scenene fra okkupasjonstiden gjør at det ikke er så enkelt å bli kjent med karakterene, kanskje særlig Sønsteby selv. Men, når det er sagt, disse scenene er alle skrudd sammen på høyst troverdig måte.

Jeg kunne likevel ønske meg et mye mer dyptpløyende portrett av denne usedvanlige mannen. Når det er sagt, Sjur Vatne Brean gjør en god jobb i rollen som den unge Sønsteby. Det gjør også Erik Hivju i rollen som den eldre Sønsteby. Samtidig savner jeg noe som gjør at jeg kommer litt nærmere den ikoniske figuren. Hva skapte hans motivasjon, hans totale dedikasjon og hans styrke? Kanskje er det nettopp i hans unge dager vi må lete etter slikt.

Scenene fra krigens dager byr på flott scenografi og tidsriktige miljøer. Riktignok er noen av dem tydelig ikke filmet i Oslo, men i Vilnius. For enkelte av oss blir slikt litt forstyrrende, men det er kanskje noe vi bare må akseptere.

Så til min viktigste innvending: Gjennom hele filmens først halvdel får det dobbelte grepet — Sønstebys aksjoner under krigen koblet med hans møte med nåtidens skoleelever — en funksjon av pedagogisk forklarende dramaturgi. En lang periode ut i den første halvdelen er jeg alvorlig i tvil om hvorfor dette grepet er valgt. Det fungerer ikke veldig godt fordi vi har sett slike grep så mange ganger før.

Men så skjer det noe. I den siste delen skjer det noe som endrer hele bildet av filmen. En av elevene (Flo Fagerli) rekker opp hånda og stiller kritiske spørsmål til Sønsteby. Spørsmål som ryster den aldrende mannen. Jeg skal ikke røpe mer enn akkurat dette. Men det som skjer herfra og ut hever filmen mange hakk. Dette er spennende. 

Dels får scenen som beskriver Sønstebys skolebesøk større relevans, og dels blir vi vitne til at filmen åpner opp for flere perspektiver på krigsheltens innsats. Ved å la eleven konfrontere Sønsteby, gir filmskaperne oss som publikum også en mulighet til å stille betimelige spørsmål.

Dette siste poenget ender opp med å bli et av filmens viktigste bidrag. Det er klokt håndtert. Både emosjonelt ladet og utformet på en slik måte at vi som sitter i salen tvinges til å tenke gjennom saken.

Vi kan bare fantasere om hva slags film det kunne blitt dersom dette var hovedfortellingen (gjennom hele filmen).

Gunnar Sønsteby selv døde i 2012. Vi skal prise oss lykkelige over at filmen ikke ble laget mens han levde. Sønstebys bidrag til å lære oss om krigshistorien, er betydelig. Men nå har vi kommet dit at mye kan og bør sees over på nytt. Nr. 24 gir noen bidrag til dette, i den siste delen. Men den kunne også gitt oss mer. Mye mer.