Det er tid for å verne om en siste rest av universitetets DNA

For å sikre sin legitimitet må universitetene tilpasse seg det samfunnet og den tidsånden de inngår i. Derfor har de norske universitetene vært gjennom en kontinuerlig endringsprosess siden midten av 1980-tallet. Modellen for disse endringene har primært vært det amerikanske universitetet. Med bakgrunn i den siste tidens debatt om norske universiteters styringsformer, debatten om antall eksterne medlemmer i universitetenes styrer og instituttstyrenes «være» eller «ikke-være», ønsker vi å løfte frem argumenter for å bevare noe av kjernen i den modellen norske breddeuniversitet hviler på. Det er tid for å verne om en siste rest av universitetets DNA.

Den amerikanske universitetsmodellen, det entreprenørielle universitetet, har sine røtter i et desentralisert, politisk system uten en nasjonal plan for statlig styring. Dette fremmet igjen en sterk konkurranse om kapital og ressurser, fra næringslivet, sivilsamfunnet, foreldre og studenter. Den bygger med andre ord på at universitetets fremste oppgave er å svare på samfunnets utdannings- og forskningsbehov. Stikkord er innovasjon, relevans og markedsorientering. Utover dette har universitetet ingen selvstendig misjon. Selv om denne universitetsmodellen ikke bygger på noen ideell organisasjonsform, er sterk representasjon av eksterne interessenter i beslutningsorganene en sentral norm. Målet er nettopp å sikre relevans og markedsorientering. Etter hvert har da også organiseringen av amerikanske universiteter blitt mer og mer lik bedriftenes, med vekt på strategisk planlegging, mål- og resultatstyring og med mye makt til lederen og ledelsen.

Den europeiske universitetsmodellen er derimot inspirert av tysk idealistisk filosofi, med det Berlinske universitetet fra det tidlige 1900-tallet som referansepunkt. Universitetet betraktes som en autonom kulturinstitusjon, med en stabil og langsiktig misjon. Kjernen er vitenskapelig frihet og forskningsbasert undervisning. Den vitenskapelige friheten er ment å sikre at kunnskapsutviklingen ikke begrenses av staten eller andre interessegrupper. Slik ivaretas samfunnets langsiktige interesser. Statens rolle er å sikre uavhengigheten, gjennom lovverk og økonomiske ressurser. Med til denne modellen hører en ideell styringsform, kollegiet. Her er vitenskapelige ansatte i flertall, ledere velges på bakgrunn av vitenskapelige meritter og tillit fra kollegaer, og vurdering av likesinnede er grunnlaget for posisjoner, forfremmelser, forskningsfinansiering og publikasjoner. Lignende styringsformer vokste også frem i det amerikanske forskningsuniversitetet, regnet blant verdens fremste universiteter.

Før vi går videre oppsummerer vi de mest sentrale endringene ved universitetene:

• De interne, kollegiale styringssystemene som tidligere var dominert av professorer, har innlemmet administrative og midlertidige ansatte, studenter og eksterne.
• Topplederne har fått mer makt og beslutningsprosessene er blitt mer lukkede.
• Det har vært en betydelig vekst i universitetenes administrasjoner, som også har fått mer innflytelse.
• Det legges større vekt på studentenes faglige og pedagogiske behov enn tidligere.
• Det konkurreres i dag om andre økonomiske ressurser enn de som tildeles over vårt statsbudsjett.

Disse endringene er langt på vei forsøk på å imitere en modell som er vokst frem i en annen samfunnskontekst enn den europeiske. Universitetene ligner i dag mer og mer på en hvilken som helst annen organisasjon. Det gjelder ikke bare ledelses- og styringsformene, men også de visuelle uttrykkene (logoene). De tradisjonelle, heraldiske skjoldene som refererte til kunnskap og vitenskap, er nemlig byttet ut eller supplert med abstrakte symboler med liten eller ingen referanse til slike verdier. Begrunnelsen er større synlighet i det globale og konkurransebaserte «brand society».

Universitetenes kollegiale styringsform må ikke forveksles med arbeidsplassdemokratiet. Dessverre gjøres det i dagens debatt. Et ferskt eksempel er utredningen som nå ligger til grunn for debatten ved UiT om instituttstyrenes «være» eller «ikke være». Mens den kollegiale styringsformen skal sikre kvalifiserte beslutninger som angår den faglige styringen og utviklingen (forskning og undervisning av høy kvalitet), skal arbeidsplassdemokratiet sikre at berørte parter høres i saker som angår dem spesielt. En annen begrunnelse for universitetenes kollegiale styringsform, er at legitimitet og tillit til lederen er helt avgjørende for å kunne lede den vitenskapelige utviklingen. Begge disse begrunnelsene hviler på at kollegial beslutningsfatting skal tilfredsstille vitenskapens kunnskapskrav. Dette innebærer å forme, utfordre og argumentere slik at godt underbygde og dokumenterte beslutninger kan tas.

Kollegiet er dessuten en høyst moderne organisasjonsform, egnet for den type organisasjoner som vi ofte betegner som kunnskapsorganisasjoner. Kollegier finnes i domstolene, advokatfirmaer, forskningsinstitutter, konsulentselskap, og i alle typer virksomheter som driver utviklings- og innovasjonsarbeid. I økende grad har kollegiale former også økt i statsforvaltningen. Kollegiet har åpenbart sine «mørke sider». Den utprøvende samtalen tar tid, vitenskapelige ansatte som forfølger egne interesser, og konflikter som følge av konkurranse om posisjoner, midler og anseelse. Dette er ikke unikt for universitetene, men finnes både i næringslivet, forvaltningen og i andre kulturinstitusjoner. Dessuten er det en kritikk av den kollegiale praksisen, og ikke av selve ideen, som det ofte oppfattes som.

Til tross for de to universitetsmodellenes ulike opphav, er universitetene særegne institusjoner. De skal produsere kunnskap som er relevant på kort og lang sikt, og utfordre politiske beslutninger og næringslivets umiddelbare ønsker og behov. De norske breddeuniversitetene bør føle seg spesielt forpliktet til å ta vare på noe av det som er igjen av dets DNA. Dersom det primært skal forskes og undervises med bakgrunn i et mangslungent markeds behov, vil universitetenes mulighet til å bidra i den offentlige debatt på egne premisser forspilles. Dermed mister vi også en av pilarene i vårt liberale demokrati. Det er i dette perspektivet det som er igjen av universitetenes kollegiale styringsformer blir så viktig å bevare.

I stedet for å erstatte det kollegiale demokratiet med arbeidsplassdemokratiet, bør det arbeides for at disse kan støtte opp om hverandre. Dette forutsetter at universitetenes ledere og ansatte har kunnskap om betingelsene for de ulike universitetsmodellene. Dessverre ser denne kunnskapen ut til å være en mangelvare. Forskningen på feltet er omfattende. Den er det vel verdt å bruke tid på.