Unge forskertalenter i skvis

De unge forskerne er klare i sin sak. Universitetssektorens store press på heder, publisering og ekstern finansiering er ikke drivkraften for å velge en forskerkarriere. Motivasjonen er forskningen selv, undervisningen og samspillet med andre forskere, studenter og samfunnet rundt. Det virkelig verdifulle er å kunne fordype seg i problemstillinger, forstå sammenhenger og så bruke kunnskapen i en større kontekst.

Frustrasjonen over følgene av en svært hard konkurranse om stillinger og ressurser kommer oftere og tydeligere til overflaten, og denne utfordringen er på ingen måte nasjonal. Utfordringen er i høyeste grad global. Det prestisjefylte vitenskapelige tidsskriftet Nature har nylig publisert en spesialutgave om unge forskere, og deres situasjon i en sektor som blir stadig mer konkurranseutsatt.

Arbeidsmarkedet for de beste forskertalentene er krevende. Sektoren er global, og det kreves til dels svært mye for å oppnå en fast stilling ved et godt forskningsuniversitet. Kravene er mange, og kvalifiseringen til en slik stilling sammenfaller naturlig nok i tid med perioden hvor talentene bygger en fremtid ikke bare for seg selv, men ofte også for en hel familie.

Publisering og evne til å hente ekstern forskningsfinansiering vektlegges sterkt ved tilsetninger. Uten finansiering stopper karrieren. Dette øker presset på kandidatene. Innovativ undervisning blir et tilleggskrav. Samtidig gjør regler for å hindre langvarig midlertidighet det stadig vanskeligere for kandidatene å skaffe seg den nødvendige solide undervisningserfaring ofte påkrevd for faste vitenskapelige stillinger.

Hva betyr så dette for forskningen, for undervisningen og for universitetene? Dersom tilsetting i for stor grad er basert på publisering og siteringer, risikerer vi å belønne middelmådig og lite ambisiøs forskning, hevder Bruce Alberts, biokjemiker fra University of California, San Fransisco og tidligere president i US National Academy of Sciences, se Nature, 27.09.2016.

Det blir tryggere å holde seg til sitt spesiale, og grave dypere i felt du allerede behersker. Det gir publikasjonslisten du trenger, siteringer fra et fagsamfunn som kjenner deg, og suksess med den påkrevde eksterne finansieringen.

En tilleggsutfordring er at det er vanskelig å skifte retning på egen forskning. Bevilgninger er knyttet til tidligere meritter og fagfellevurderingene vurderer søkerens faglige bakgrunn opp mot prosjektets karakter. Tverrfagligheten blir skadelidende, den originale ideen eller funnet må vente, snarveier blir fristende. Vi vet at passivt gjenbruk, dobbeltpublisering og ikke reproduserbar forskning er betydelige utfordringer i dagens forskning.

Dette peker på et åpenbart behov for å lage bedre og tydeligere veier inn mot vitenskapelige stillinger. Akademiet for Yngre Forskere feiret som nettopp sin ettårsdag som organisasjon, har allerede blitt en viktig forskningspolitisk aktør med karriereutvikling som en fanesak.

Viktige skritt er tatt. Forskningsrådet har utviklet en rekrutteringspolicy som fokuserer på kvalitet og kapasitet i forskerkvalifiseringen, og på attraktive forskerkarrierer. De følger opp med spesialutlysninger for unge forskere som kopler til EUs prestisjefulle ERC-utlysninger. Utlysninger som tar hensyn til hvor forskeren måtte befinne seg i karriereløpet, er godt nytt for unge forskere.

Sektoren selv bidrar. Innføringen av ulike varianter av innstegstillinger som gir kandidater større forutsigbarhet er positivt, men bidrar kun til en beskjeden del av problemområdet. Videre er fokuset på systematisk personalledelse og karriereutvikling helt tydelig økende. Rapporten Bedre karrierepolitikk for vitenskapelig personale i UH-sektoren (Universitets- og høgskolerådet, 2015) viser status og klare tanker om veien videre.

Men det er langt igjen. Sammenliknet med bedrifter og organisasjoner med tung kapitalbase, etablerte kundeforhold, patenter og rettigheter, har et universitet i ekstrem grad sine ressurser og fremtidige muligheter konsentrert i de ansattes kompetanse. Ut fra dette skulle man tro at universitetene skulle ha utviklet overlegne systemer og en svært høy oppmerksomhet om hvordan våre menneskelige ressurser utvikles og ivaretas.

Men det er ikke slik. Intensiteten i dette arbeidet er varierende og nokså ujevnt fordelt i sektoren og innad i den enkelte organisasjon.

Samtidig vet vi at det er langt de færreste som tar en doktorgrad som vil ende opp i en vitenskapelig stilling ved et universitet, selv om dette er målet til mange doktorander. Kanskje utfordring er å legge til rette for god rekruttering til faste stillinger, samtidig som flere karriereveier, ikke bare den som ser mot den «akademiske himmelen», utvikles?

Her har universitetene komplekse og sammensatte roller, som opplæringsinstitusjon og arbeidsgiver for et stort antall forskerrekrutter, og fremtidig arbeidsgiver for et mye mindre antall. Universitetene er avhengig av å rekruttere de beste hodene til faste forskerstillinger. Samtidig skal man altså utdanne forskere som vil få andre karriereveier og andre arbeidsgivere.

Denne utfordringen er vel kjent, men det er nok varierende i hvor stor grad det norske systemet for forskning og høyere utdanning har tatt problemene inn over seg og laget ordninger som ivaretar de mange kryssende hensynene som ligger i dagens forskerutdanning og -rekruttering.

Vi må handle. Våre vurderingsprosedyrer for ekstern finansiering og tilsetning i faste stillinger må revurderes. Hvordan tilrettelegger vi for undervisningserfaring, hvordan fremmer vi forskning med stort potensiale men høy risiko, hvordan fremmer vi tverrfaglighet, og hvordan sikrer vi at mobilitetskravet ikke støter sterke kandidater vekk fra sektoren?

Samtidig bør det at svært mange av de med doktorgrad vil arbeide utenfor universitetssektoren, en helt annen grad prege kunnskapsutvikling, veiledning i karriereplanlegging og opparbeiding av kontaktflater mot omverdenen.

På noen områder vil det være en spenning mellom utdanning av forskere til akademia og til bedrifter, organisasjoner og forvaltning. Men kanskje ikke på de aller viktigste områdene. Vi må ta alvorlig advarslene om at det er en tendens til at inkrementell publiserbar forskning blir prioritert i dagens insentivsystem, mens de viktigste og kanskje vanskeligste forskningsspørsmålene kanskje ikke stilles. Verken forskere utdannet til akademia eller andre deler av arbeidslivet vokser på en slik praksis.

Fortsatt er det et stykke igjen til disse oppgavene er løst på måter som både sikrer universitetets og samfunnets behov for god forskerrekruttering, og som gir en mest mulig forståelig og forutsigbar ramme for unge forskeres karriereveier.