Næringslivets sirenesang

Publisert - Sist oppdatert
Høyere utdanning er ikke bare noe noen ytterst får rike kan ta seg råd til. Fra studiestart ved daværende Høgskolen i oslo og Akershus, nå OsloMet.

Høyere utdanning er ikke bare noe noen ytterst får rike kan ta seg råd til. Fra studiestart ved daværende Høgskolen i oslo og Akershus, nå OsloMet.

Næringsliv. Universitetene bør tenke seg godt om før de knytter tettere bånd til næringslivet, skriver leder i Venstrealliansen i Bergen, Varg Lukas Folkman.

Vi er i masseutdanningens tid. Der høyere utdanning før var forbeholdt rikmannssønner som etter noen år uansett ville gå inn i en lukrativ embetsstilling, er i dag hundretusener innlemmet i det som tidligere var en eksklusiv klubb.

Det for det bedre, men det medfører enkelte konsekvenser.

Der universitetet tidligere ble sett på som et mytisk sted for dannelse og vid læring (i hvert fall etter den romantiske versjonen), er det i dag langt mer spesialisert og studiet skal helst fullføres på normert tid.

Det som tidligere var studenter har saktens begynt å se på seg selv som elever, og professorene og foreleserne som lite annet enn veiledere på veien fra ex.phil til, forhåpentligvis, jobbtilbud.

Utsagn som, «Det er ikke dette jeg betaler for», høres fra studenter som mener foreleser ga en urimelig vanskelig eksamen, som mener at programmering burde på pensum eller som av en eller annen grunn mener at universitetet ikke gjør dem klare eller attraktive nok for arbeidslivet.

Det er en kamp som svinger i en pendel fra total akademisk isolasjon til rovdrift på forskere i produktivi-tetens navn.
Varl Lukas Folkman
Styreleder, Venstrealliansen, Bergen

Det var med dette i bakhodet betimelig at Civita og Bergens Næringsråd i skjønn harmoni onsdag arrangerte samtalen «Hvordan kan akademia og næringslivet samarbeide bedre?» i Bergen. I samtalens panel satt blant annet rektor ved UiB, Dag Rune Olsen.

Næringslivet er, sjokkerende nok, svært interesserte i hva som skjer i akademia, og spørsmål som «Hvordan kan akademia bli mer attraktivt for næringslivet?», «Hva skal til for at akademia skal bli bedre på å kommersialisere forskning?» og «Er utdanningsinstitusjonene flinke nok til å utdanne de studentene arbeidslivet har behov for?» sto på agendaen.

Spørsmålene er interessante. Vanligvis har man gått stille i dørene når det gjelder næringslivets innflytelse på akademia. I stedet for å spørre om hva som skal til for å kommersialisere forskning, har man for eksempel snakket om «samfunnsnytten» til forskningen.

Tanken bak er at akademikerne har isolerte seg i sine elfenbenstårn, og nå må la sine opparbeidede kunnskaper komme samfunnet, aka næringslivet, til gode.

Det er en kamp som svinger i en pendel fra total akademisk isolasjon til rovdrift på forskere i produktivitetens navn. Cambridge-professoren Stefan Collini har over flere bøker vist hvordan pendelen i disse dager svinger faretruende mot det siste.

Blant annet skriver han om hvordan søknader om forskningsstøtte i humaniora vektes i England. I avgjørelsen om hvorvidt man får støtte skal rundt 25 prosent av som legges vekt på være hvorvidt forskningen vil påvirke samfunnet rundt seg.

Civita og Bergens Næringsråd går forsåvidt enda et hakk lengre, og spør enkelt og greit om hvordan forskning kan kommersialiseres - med andre ord hvordan den kan tjenes penger på.

Dette er ikke et fruktbart mål for forskning. Samfunnet gjør på mange måter en Faustisk handel med universitetene: samfunnet finansierer dem, og så forsker universitetets faglige ansatte fritt på det de vil - innenfor rimelighetens grenser. Fra dette kommer det ofte forskningen som gavner samfunnet. Den er kanskje ikke umiddelbart kommersialiserbar, men den kommer likeså samfunnet til gode med tiden. Det er nettopp fra denne friheten til å drive grunnforskning at den kreative og gode forskningen oppstår. Som LSE-professoren David Graeber skriver: vil du unngå at forskere gjennom kreativ grunnforskning kommer frem til uforutsette resultat, så tvinger du dem til å bruke tiden sin på å overbevise deg om at de vet hva de kommer til å finne.

Dette vil være resultatet av en kommersialisering av norske universiteters forskning. For å kunne kommersialisere noe må man på forhånd vite at det man forsøker å komme frem til er noe som kan kommersialiseres. Dette skrenker dramatisk horisonten til forskeren og skyver fokus til søknadsskriving om støtte til den sykt lett kommersialiserbare ideen.

Videre er spørsmålet om akademia er flinke nok til å utdanne studentene næringslivet trenger særdeles malplassert. Høyskolene har tradisjonelt vært arenaen for de spesialiserte profesjonsutdannelsen. Så et spørsmål som dette til rektor ved HVL kan ha noe for seg. Å spørre rektor ved UiB om dette er absurd.

Det er også denne holdningen som får studentene til å se på seg selv som deltakere i et femårig yrkestreningskurs. Nettopp tanken om at universitetets fremste oppgave er å gjøre dem klare til næringslivet. Det er det ikke. Snarere tvert imot er universitetets formål høyere utdannelse og fri forskning.

Verre er det at når en slik tankegang først fester seg i studentmassen, som det til en viss grad virker som om den har gjort, så begynner studentene å se på universitetene som selgere av mer eller mindre solide utdannelser, og seg selv om konsumenter - derav «Det er ikke dette jeg betaler for».

Spørsmålet om hvilket universitet man skal velge dreier seg da fort om hvilket som har sikrest sysselsettingstall ved ferdig studie, eller hvilket universitet som har mest fornøyde studenter.

Universitetene er grunnpilarer i det norske samfunnet, og de utdanner årlig mennesker som gjennom forskning, så vel som offentlig og privat arbeid gjør Norge bedre - de har samfunnsnytte kan man si. For at universitetene skal få yte samfunnsoppdraget sitt optimalt, er det helt elementært at ikke næringslivet får legge føringer på og ensrette utdannelsesløpet deres.

Det er tross alt vanskelig å tro at samfunnet som helhet vil ha godt av at universitetet henfalt til samlebåndsproduksjon av økonomer, ingeniører og advokater.

Still derfor spørsmålet «Hvordan kan universitetet på bli bedre?», og innse at der har ikke næringslivet noen plass.​

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Foretaksmodell. Professor Hans Petter Graver mener at forslaget om foretaksmodell må skrinlegges en gang for alle, men han har merket seg at de som ønsker en markedstilpasset universitetsmodell ikke ser ut til å gi seg.

Film. «Utøya 22. juli» klarer noe jeg nesten ikke trodde var mulig. Den skaper et monument over de ungdommene som var der, både de som ble drept og de overlevende. Den plasserer terroristen på sidelinjen. Og det er blitt en meget god film.