Folk har klaget over de unges forfall til alle tider; det kjente sitatet «The children now love luxury. They have bad manners, contempt for authority; they show disrespect for elders and love chatter in place of exercise» blir gjerne tilskrevet Sokrates, men kommer egentlig fra en avhandling skrevet i 1907. Men i Republikken lar Platon Sokrates refse forfallet både blant ungdommen, dyrene og i samfunnet generelt, og man finner liknende klagemål opp gjennom historien. (Scuola di Atene, Raphael, 1511)
Folk har klaget over de unges forfall til alle tider; det kjente sitatet «The children now love luxury. They have bad manners, contempt for authority; they show disrespect for elders and love chatter in place of exercise» blir gjerne tilskrevet Sokrates, men kommer egentlig fra en avhandling skrevet i 1907. Men i Republikken lar Platon Sokrates refse forfallet både blant ungdommen, dyrene og i samfunnet generelt, og man finner liknende klagemål opp gjennom historien. (Scuola di Atene, Raphael, 1511)

Studiekvalitet og studentkvalitet

Kvalitet. Førsteamanuensis Anya Helene Bagge, som har fått flere priser for undervisningen sin, svarer her professor Torbjørn L. Knutsen og professor emeritus Bernt Hagtvet.

Publisert

«Studerer ikke studentene lenger?» spør statsviterne Torbjørn L. Knutsen og Bernt Hagtvet i Aftenposten 23. mars. I likhet med jusprofessor Benedikte M. Høgberg har de lagt merke til en urovekkende trend: studentene er bortskjemte og passive, de leser og skriver ikke lengre, de tar ikke notater – de forventer rett og slett å få ting servert på et sølvfat, om man skal tro de opprørte professorene.

Som relativt nyansatt førsteamanuensis har jeg fremdeles basismodulen i universitetspedagogikk friskt i minne. En av tingene vi diskuterte var hvem som har «skylden» når noe går galt og læringsprosessen og resultatene er dårligere enn forventet. Den naive pedagog sier «jeg har dårlige studenter»; den litt mer selvransakende pedagog sier «det er nok jeg som er en dårlig lærer»; mens den mer opplyste pedagog gjerne er mer opptatt av løsninger enn skyld, og tenker «Hva er det studentene gjør når de skal lære? Støtter aktivitetene opp om å tilegne seg kunnskap og ferdigheter? Hvilke aktiviteter kan vi legge opp til og stimulere til slik at læringsprosessen forbedres?».

Mitt inntrykk av dagens studenter og unge er at de er engasjerte, arbeidsomme og dyktige.
Anya Helene Bagge
Førsteamanuensis, Universitetet i Bergen

Om vi skal ta tak i kvalitetsutfordringen, er et da altså nærliggende å spørre seg hva vi gjør galt ved norske universiteter: hvilke aktiviteter er det som mangler i forskerutdanningen, universitetspedagogisk utdannelse og videre sosialisering og kompetanseutvikling, når anerkjente professorer som Knutsen, Hagtvet og Høgberg finner det passende å gå ut offentlig å uttrykke en slik fundamental mangel på respekt og forståelse for den gruppen av mennesker de selv har valgt å vie livet sitt til å være lærere, mentorer og forbilder for?

Blant klagemålene til Knutsen og Hagtvet finner vi slike ting som at «vi i dag slipper gjennom folk som aldri ville fått eksamen for 20–30 år siden», at studentene «mangler faktakunnskap» og «spinner i tomhet», og at vi har «snillisme» og «absurd tilrettelegging» i stedet for faglige krav. De mener at der studentmassen tidligere var som en «kjegle» med noen for flinke på toppen og mange middelmådige nedover, har vi nå et «omvendt vinglass» med en tynn elite på toppen, mens det er langt ned til den brede massen av dårlige og formodentlig udugelige studenter. Om vi skal tro Knutsen og Hagtvet, vil disse ende opp desillusjonerte, og kanskje til og med bitre og innvandringsfiendtlige. Hadde foreleserne mine vært så desillusjonerte og bitre, ville jeg nok vært i fare for å bli det selv også!

De to statsviterne påpeker at «professorer har til alle tider klaget over studentene», slik talløse generasjoner helt tilbake til antikken har beklaget seg over ungdommens latskap, uhøflighet og generelle mangel på moral. De vil likevel ha oss til å tro at denne gangen er det annerledes. En slik utrolig påstand bør helst følges opp med svært troverdige argumenter.

Mitt inntrykk av dagens studenter og unge er at de er engasjerte, arbeidsomme og dyktige; ofte i større grad enn meg selv og mine medstudenter. Det er sikkert noen som som er «dårlige studenter» i den forstand Knutsen og Hagtvet tenker: som sluntrer unna, bruker studielånet på festing, ikke tar ansvar for livet sitt og utdanningen sin, hvisker på forelesningene mine og utnytter min snillisme og absurde tilrettelegging på det groveste – jukser gjør de sikkert også!Men jeg har store problemer med tro at dette er gjennomsnittsstudenten.

Studentene mine er kreative, hard arbeidende, inspirerte og inspirerende. De går løs på omfattende og vanskelige oppgaver og får til ting som ingen førsteårsstudent ville fått til da jeg var student. Ikke fordi de er «bedre studenter», men fordi verden, faget og verktøyene er annerledes nå enn de var for 20 år siden.

Studentene mine tar sykehusoppholdet som en glimrende anledning til å gjøre en ekstrainnsats på den obligatoriske oppgaven; karrer seg frem til en A, selv om lesevansker gjør det vanskelig å lese eksamensteksten; har opplevd de mest horrible ting, men jobber likevel videre uten å tørre å spørre om hjelp; prøver om igjen to-tre ganger inntil de til slutt får det til, selv om det tar flere år; spør om det er noe de kan gjøre for å bidra til undervisningen, selv om de ikke fikk assistentjobben; er redde for å stryke, og miste bolig og studielån, men gjør sitt beste likevel; sluntrer unna, stryker, men skjerper seg til slutt, fortsetter og fullfører; bruker påsken sin på å gjøre oppgaver i faget de tok i fjor, bare for å få litt ekstra erfaring; bruker fritiden sin på å organisere og lede kodeklubb for barn; og de organiserer sin egen arbeidsgruppe for å bedre undervisningskvalitetet. De er selvfølgelig også helt vanlige unge mennesker som studerer så mye eller lite som de har tid og ork til, og lever vanlige liv med kjærester, festing, drama, sorger, gleder og deltidsjobber. Jeg kjenner dem ikke rett og slett ikke igjen i Knutsen og Hagtvets beskrivelse.

I følge Knutsen og Hagtvet har studentene har «svak intellektuell nysgjerrighet», de skriftlige ferdighetene er «mildt sagt skuffende» og «resonnementene henger ofte ikke på greip». Om dette er rett, er det studentenes feil? Får de trening i resonnering og skriving? Eller har professorene lært dette på gymnaset eller i hjemmet, og forventer at dagens unge skal ha samme bakgrunn? Om studentene er kunnskapsløse, hvilke grep taes i undervisningen for å bøte på dette? Og, er dette kunnskap som studentene oppfatter som relevant, eller er det slik at de selv heller legger vekt på andre ferdigheter og kunnskaper?

Knutsen og Hagtvet ønsker ikke å kritisere digitale verktøy, men vil kritisere studentenes bruk av dem; dette er «skjermens forbannelse», sier de. I likhet med Høgberg trekker de frem at studentene har tilgang på tilnærmet uendelige digitale ressurser, men de bruker dem ikke «riktig»: de henviser «ikke lenger til bøker, men til [mer eller mindre tilfeldige] internettadresser»; de tilegner seg ikke kunnskapen, de bare regner med at den ligger tilgjengelig noen tastetrykk unna. Om dette er korrekt, er det faktisk et tegn på «forfall»? Eller er det et tegn på mangelfull undervisning? Eller rett og slett fordi studentene tilpasser seg og prøver å gjøre det beste ut av samfunnet de lever i?

Tidlig i universitetshistorien kunne man gjerne ha forelesninger i ordets rette forstand – med en lektor som leser høyt fra kilden. God gammeldags tavleteknologi har revolusjonert forelesningen, og blir som regel bedre mottatt enn høytlesning fra powerpoint. En del ting har selvfølgelig ikke endret seg siden middelalderen: det er alltids fare for at noen sitter på bakerste rad og sover. (“Henricus de Alemannia con i suoi studenti”, Laurentius a Voltolina)
Tidlig i universitetshistorien kunne man gjerne ha forelesninger i ordets rette forstand – med en lektor som leser høyt fra kilden. God gammeldags tavleteknologi har revolusjonert forelesningen, og blir som regel bedre mottatt enn høytlesning fra powerpoint. En del ting har selvfølgelig ikke endret seg siden middelalderen: det er alltids fare for at noen sitter på bakerste rad og sover. (“Henricus de Alemannia con i suoi studenti”, Laurentius a Voltolina)

Det er klart at en del kunnskap må internaliseres eller«innforlives», om at man skal kunne resonnere, reflektere og diskutere. Slike ferdigheter må også trenes opp; jeg antar at de færreste professorer lærte seg kritisk tenking utelukkende ved å lese om det i en bok, like lite som man lærer om det ved å lese en blogg. Om ferdigheter inngår i læringsmålene, må undervisningen legge opp til dette – det finnes ingen lettvint løsning på dette for foreleseren. Så om studentene har «lite skrivetrening», hva med å gjøre noe med det? Om de ikke tenker kritisk, bør man ikke forvente at lærer det på et bachelorstudium i statsvitenskap?

Internett har glimrende muligheter for å trene opp refleksjon og øve seg på å uttrykke seg konsist og presist; man har mulighet til å lese hva andre tenker, og diskutere med fageksperter som en vanlig student aldri ville fått anledning til å møte i tidligere tider. Kanskje akkurat dette ikke passer inn i statsvitenskap, eller at det mangler et online fagmiljø der; men å implisere at digitale verktøy generelt forårsaker utdanningsmessig forfall vitner om – rett og slett – manglende vilje til å «tilegne seg kunnskap» og manglende evne til «selvstendig og moden analyse» av sin egen og studentenes rolle i utdanning og samfunn. Professorenes klage-kronikk ville faktisk passet overraskende bra som et innlegg på det sosiale internettet, der såkalt trolling har tradisjoner som går flere tiår tilbake.

Internett tilbyr betraktelig mye mer informasjon enn Universitetsbibliotekene gjorde i tidligere tider – og selv om mye eller kanskje det meste av denne informasjonen er verdiløs, er likevel mengden av nyttig kunnskap overveldende. Mengden fagkunnskap vil i de aller fleste fagfelt etterhvert vokse eller ha vokst seg så stor at intet menneske vil ha plass til den i hodet sitt, eller tid nok i livet sitt til å lese og tilegne seg alt. Studentene vet nok dette utmerket godt, det er gjerne nettopp derfor de «ser liten vits i å tilegne seg kunnskap», slik Knutsen og Hagtvet uttrykker det. Men det betyr ikke at de ikke trenger å lære å finne frem til den verdifulle fagkunnskapen på internett og å skille den fra all støyen.

Dette er ikke en så veldig annerledes situasjon enn andre revolusjoner og paradigmeskifter, og det er klart det kan være opprørende for (universitets)samfunnet, og de som kanskje allerede har vært gjennom både en og to omstillinger allerede. For eksempel ville dagens bonde med sin traktorplog og datastyrt vanning kanskje vært en skuffelse for sine forfedre som slet hardt med å bygge terrasser og vanningskanaler; men man kan fø langt flere med ard og trekkdyr enn med gravestokk, for ikke snakke om hva man oppnår med motorisering og automatisering (ihvertfall ifølge Wikipedia!).

Det betyr ikke at studentene nødvendigvis alltid har rett, eller at de ikke skal lære fakta og «kjedelig» kunnskap. Som fagpersoner er det opp til oss å vite og bedømme hva studentene bør lære. Men det kan være at enkelte detaljer er unødvendige å pugge; og det kan være at en del av plassen i studieprogrammet og i studenthodene heller bør brukes til lære dem å finne frem i og utnytte de digitale verktøyene de vil kunne og må lene seg på i dag og i fremtiden. De vil trenge å kunne abstrahere, å finne det som er relevant for dem i situasjonen, å se bort fra detaljene som er uviktige, og å filtrere vekk støyen.

Jeg tenker at diskusjonen fundamentalt sett handler om kulturkonflikt og kulturforståelse. Som de fleste andre av oss vil nok Knutsen og Hagtvet lære opp og forme ungdommen i sitt bilde. Her får man terminologien med «gode» og «dårlige» studenter; de gode har den rette bakgrunnen, de er mottakelige for å læres opp slik forrige generasjon var det, og de vil skikke seg vel uten at man trenger å legge for mye arbeid i undervisningen. Så gjelder det bare å få filtrert vekk de dårlige studentene så fort som mulig. Kronikken til Knutsen og Hagtvet ser ut til å implisere slik filtrering, og dette er ikke en uvanlig tanke i høyere utdanning – jeg har selv hørt det bli diskutert åpent, både i Norge og i utlandet. Er vi virkelig så late, og så dårlige pedagoger at vi ikke er villige til å møte studentene slik de er, og hjelpe med å forme dem til det de trenger å bli?

Vi ser dette også i diskusjonen rundt rekruttering. Ved mitt institutt har man vært opptatt av å rekruttere flere «gode studenter». Det er antydning til jubel over hele landet når opptakskravene nå skjerpes og man må nå ha fordypning fra videregående i både realfagsmatte og minst ett realfag. Endelig skal vi få «gode» studenter som forstår seg på matten vi bruker til daglig! Skyggesiden er at dette føre til færre søkere og lavere poengkrav – tenk om vi ender opp med dårlige studenter likevel?

Men hva om vi tenker at tung matte og realfag er viktig, f.eks. for informatikk, ut fra at det var viktig for pensumet vi selv måtte gjennom som studenter? Mens andre ferdigheter kanskje er like viktige, slik som samarbeid, kommunikasjon, kreativitet og sosial innsikt? Mitt eget fagfelt har f.eks. vel så mye til felles med språk og lingvistikk som det har med matematikk, og når jeg underviser i programutvikling så er det gjerne menneskelige begrensninger som er den store utfordringen nå – det holder ikke å bare ha teknisk innsikt i hvordan datamaskinen tenker.

Den norske modellen er bygget på at alle skal være med, og ha like muligheter. Det er fullt lov å mene at ikke alle trenger eller vil ha glede av en universitetsgrad; og det er også lov å diskutere om den norske modellen kanskje er feil, og at høyere utdanning skal være forbeholdt de flinkeste, eller de rikeste, eller de med rett sosial bakgrunn. Men om det er slike endringer de to statsviterne vil oppnå, bør de kanskje heller skrive kronikk om dét – det er mildt sagt utidig å møte studentene med slik utilslørt forakt som de gjør, når de bare har benyttet seg av mulighetene samfunnet vår tilbyr dem og oppfordrer dem til å benytte seg av.

Professor Høgberg er ikke like ekstrem i sin kritikk som Knutsen og Hagtvet, og har en del gode og godt motiverte poenger i sine uttalelser. Jeg vil tro det er bred enighet, også blant studenter, om at hetsing og mobbing, slik hun beskriver, er like uakseptabelt på internett som det var på doveggen. Men gullkornet om at «professorer skal ikke ha pedagogiske evner» er både uriktig og vitner om feil innstilling til jobben. Om det ikke var det da Høgberg ble ansatt, så er det nå helt klart formelle krav om pedagogisk kompetanse når man ansetter i førstestillinger og når man vurderer opprykk til professor. Men det er klart at det å undervise ikke er en enkel oppgave, og i likhet med kritisk tenkning og vitenskapelig skriving må det trenes opp. Og som vi har sett over, så er opptrening av ferdigheter arbeidskrevende, og det trenger ikke være slik at pedagogiske ferdigheter er noe professorer må skaffe seg selv. Men da er det gjerne flere enn bare studentene man må slutte å «dulle med», som Knutsen og Hagtvet så fint uttrykker det.

Som universitetslærere er ikke jobben vår å produsere blåkopier av oss selv, uansett hvor fantastiske vi måtte være (eller tro at vi er). Vår oppgave er å gi de neste generasjonene den bakgrunnen de trenger i sin verden – som ikke vil være den samme som vår verden, som igjen er forskjellig fra våre foreldres verden. Kulturgapet mellom disse er allerede stort nok til at Knutsen og Hagtvet roper varsku om at verden går under og samfunnet forfaller. Dette er kanskje også riktig fra deres synspunkt. Hvis de vil at studentene skal oppleve dem som relevante, bør de kanskje sette seg ned og prate med dem, finne ut hva de har fylt hodene sine med hittil, og se hvordan verden ser ut med deres øyne – den er ikke så ille som ryktene sier.

Det er ikke slik at kunnskapen og ferdighetene til en professor (eller førsteamanuensis) er verdiløs; og de fleste studenter går i gang med studiene nettopp for å lære av de som virkelig har peiling på ting; men både studentene og vi som lærere fortjener at vi bygger videre på all den kunnskapen og ferdighetene som studentene allerede har, selv om den er annerledes enn når man selv begynte.

Det kan også være greit å ha trent studentene grundig i å vise forståelse, omsorg og fleksibilitet overfor andre; absurd tilrettelegging fra studentenes side kan komme godt med den dagen man skal prøve å gjenoppbygge tilliten etter å ha omtalt dem som udugelige tapere i Aftenposten.

Innlegget er først publisert på Anya Bagges blogg.