Slik lever vi best med roboter

Grunnleggeren for et av verdens største IT-konglomerat, Alibaba Group, kineseren Jack Ma, hadde et tydelig budskap i form av en advarsel til verdens ledere under World Economic Forum i Davos nylig: Vi må ikke utdanne de kommende slekter til oppgaver maskiner og roboter kan gjøre best.

Han minnet om at utfordringer som følge av digitalisering og robotisering snart kommer til et yrke nær deg — ikke bare innen industri og primærnæring. Vi må satse på utdanninger og kompetanse som bygger på samarbeid, analytisk og uavhengig kritisk tenkning, integritet og innsikt i medmenneskers situasjon. Jeg mener han treffer spikeren på hode når han etterlyser slike generiske ferdigheter hos de som skal inn i fremtidens arbeidsliv. Noe av svaret bør være å satse på høyere utdanning. Mange av de egenskapene Alibaba-gründeren etterlyser tilegner man seg gjennom masterutdannelser ved universitetet.

En hovedkonklusjon fra det regjeringsoppnevnte Kompetansebehovsutvalget som nylig avga sin rapport, er nettopp at digitaliseringen radikalt endrer kompetansebehovene i samfunnet. Men rapporten er også klar på at fremtiden er såpass usikker at det er vanskelig å gjøre for bombastiske analyser om hvilke type ferdigheter framtidens arbeidstakere bør ha. Uansett bør tilbudet av utdannede kandidater treffe arbeidslivets behov for kompetanse enda bedre, mener utvalget.

Dette sier meg at vi burde snakke mer sammen. Universitetsutdanningene generelt kunne ha godt av en tettere dialog med en av vår viktigste læringsarena, arbeidslivet. Skal vi få til overgangen fra en ressursøkonomi til en kunnskapsøkonomi, kreves det et mye sterkere samarbeid mellom akademia og arbeidslivet.

NHO hevdet nylig at fagbrev er mer etterspurt enn mastergrad. Det er mulig når det gjelder arbeidsområder som elektro-, bygg-, industri- og andre håndverksfag. Bildet er mer imidlertid mer nyansert. Selv om utdanningsnivået i Norge generelt sett er høyt, er andelen som tar master- og doktorgrader lavere enn i mange andre OECD-land. Utdanningsforspranget vi lenge hadde, er blitt utlignet. Kanskje er det nettopp derfor arbeidsledigheten er så lav blant personer med masterutdanning?

Spesialkandidatundersøkelsen fra NIFU viser at i gjennomsnitt 97 prosent av våre master-utdannede har funnet arbeid etter tre år. En spørreundersøkelse blant studentene ved Universitetet i Bergen viser at om lag 80 prosent mener at studiene er arbeidslivsrelevante. Men i NIFUs undersøkelse svarer halvparten av studentene at studiene burde ha vektlagt yrkes- og fagspesifikke ferdigheter mer. Her har vi et forbedringspotensial, noe offentlig og privat arbeidsliv kan hjelpe oss med. Samtidig trenger arbeidslivet et mangfold av kunnskap og kompetanse. Ja, det er trygt og godt å ansette folk med samme utdanningsbakgrunn som en selv. Men er det lurt? Vi i akademia må på vår side bli enda dyktigere til å fortelle hvor relevant de ulike utdanningene er for arbeidslivet.

Norge har en næringsstruktur med mange små og mellomstore bedrifter som gjør at vi ligger etter våre nordiske naboer i forsknings- og utviklingsarbeid (FoU). Samarbeidet mellom akademia og næringslivet er derfor hemmet av lav kapasitet i næringslivet til å fange opp forskning, og lavt utdanningsnivå i mange bransjer gjør det vanskelig for universitetsforskere å finne attraktive samarbeidspartnere i næringslivet.

På Vestlandet har omstillingene slått sterkere inn enn i andre deler av landet. Men det har trolig også medført at vi har etablert mange spennende tiltak der arbeidsliv, næringsliv og kunnskapssektoren samarbeider på nye måter. Gjennom å satse på å bygge kunnskapsklynger har universitetet lagt til rette for å styrke båndene til arbeidslivet.

Først ut er samarbeidet med landsdelens ledende mediebedrifter i en egen medieklynge, Media City Bergen (MCB). Her finner vi næringsliv og universitet under samme tak og i tett samarbeid, noe som er selve grunntanken bak klyngene. Studenter kommer i kontakt med verdensomspennende teknologiutviklere; blant annet IBM og VizRT. Gjennom samarbeid og praksisavtaler med flere av Norges store mediehus blir medieutdanningen relevant og tilpasset nye brukervaner.

Medieklyngen gir allerede gode resultat, og flere kunnskapsklynger innenfor andre områder er i emning, ikke minst knyttet til havnæringene og bærekraftig forvaltning av de marine ressursene. De nylig etablerte sivilingeniør-utdanningene i havbruk og sjømat, havteknologi og energiteknologi er gode eksempler på utdanningssamarbeid. I årene som kommer vil de fleste utdanningsløpene våre ha samarbeid om praksisplasser til studentene. I tillegg vil vi se at utdanningsinstitusjonene kommer til å åpne seg for helt nye utdanningsgrupper gjennom en satsing på livslang læring og et godt utbygd etter- og videreutdanningstilbud.

Vi står ved et vendepunkt. Oljenæringen vil ikke lenger være den samme motoren for vekst i Norge. Ny vekst skapes i skifte fra en ressursøkonomi til en kunnskapsøkonomi. Satsing på høyere utdanning og menneskelig skaperkraft er den farbare veien. Universitetene ønsker å ta rollen som veiviser inn i den digitale tidsalder.​