Umoderne kjønnsfordeling

Tilfeldigvis falt det seg slik at både Norsk studentorganisasjon (NSO) og Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) valgte seg ny ledelse sist lørdag, 29.mars. NSO er interesseorganisasjonen til alle landets studenter, og FpU er ungdomsorganisasjonen til ett av de to regjeringspartiene: Fremskrittpartiet.

Utover at begge organisasjonene består av sterkt politisk engasjerte ungdommer (og det er veldig bra!) er det ikke mange likhetstrekk mellom organisasjonen og det de står for.

Men tilfeldigvis falt det seg også slik at begge organisasjonene endte opp med en valgt toppledelse der det er en stor overvekt av mannlige medlemmer. I FpUs nyalgte sentralstyre ble det valgt inn èn kvinne, Sara Økland, av sju faste medlemmer. Både formannen og de to nestformennene er nettopp det: menn. Det samme er tre av de fire faste styremedlemmene.

I NSOs nye arbeidsutvalg endte det opp med en lignende kjønnsfordeling: Fem av seks valgte studentpolitikere, som skal jobbe på heltid for studentene i NSO neste studieår, er menn. Det eneste kvinnelige medlemmet i NSOs nye politiske toppledelse er en av de to fagpolitisk ansvarlige: Therese Eia Lerøen fra Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Denne fordelingen skjer nå for andre år på rad, og er en blåkopi av det sittende arbeidsutvalget. Der er fagpolitisk ansvarlig og tidligere HiOA-student, Tuva Aune Wettland, eneste kvinne.

Vi vet at Wettland allerede har gjort, og gjør, en strålende jobb for studentene gjennom vervet sitt, og er heller ikke i tvil om at Lerøen, med sin brede erfaring og kompetanse, vil gjøre det samme kommende år. 

Men med respekt å melde kjære NSO-landsmøte: En så skeiv kjønnsfordeling som NSO-ledelsen har nå er ikke bare flaut, men også fullstendig bakpå og håpløst umoderne.

Det overrasker ikke at det ikke er noen intern diskusjon om kjønnsfordelingen i ledelsen av FpU, selv om Dagsnytt Atten på NRK P2 hadde debatt om nettopp dette i går. Moderpartiet til Frp-ungdommen er høyst skeptiske til likestillingsloven og har programfestet at all kvotering bør bort, for eksempel.

NSO derimot, har vedtekstsfestet at de skal tilstrebe kjønnsbalanse i sine formelle organer. Derfor er det mer overraskende at det ikke har vært noen offentlig debatt om den skjeve kjønnsfordelingen i studentorganisasjonens øverste ledelse der.

I går kom den heldigvis opp og fram i lyset, via BI-studentenes avis Inside. De har intervjuet både tidligere, nåværende og nyvalgte kvinner i NSO, som mener at den manglende kjønnsbalansen er et problem og at studentorganisasjonens ledelse har nedprioritert likestilling.

— Jeg mener man kan spørre seg selv om det er slik at oftest så stemmer gutter på gutter og jenter på gutter. En mulig årsak til den dårlige kjønnsbalansen kan være at ledelsen i NSO har nedprioritert likestilling. Dette er kulturproblem som ledelsen må ta tak i, sier Kaia Marie Rosseland, som er nyvalgt medlem av Velferds- og likestillingskomiteen i NSO til avisen. Hun får følge av tidligere NSO-tillitsvalgt, Karen Golmen, som har følgende budskap til arbeidsutvalget og valgkomiteen i organisasjonen:

— Dersom de ikke gjør en ekstra innsats, og kvinnelige studenter ikke en gang har kvinnelige rollemodeller som viser at det går an å innta de øverste maktposisjonene, tror jeg man går glipp av dyktige damer som ville gjort en kjempejobb om de bare ble pusha litt ekstra, sier hun til Inside.

Jeg hører mange i studentgenerasjonen i dag mener at kjønnsfordeling og likestilling ikke bør være noe tema i 2014. «Vi har reell likestilling» og «vi skal velge de beste kandidatene uavhengig av kjønn» er mantra som gjelder.  Hvis det første her hadde vært tilfellet, så ville vi ikke fått denne debatten, og vi ville ikke hatt den store kjønnsubalansen i dagens eller neste års ledelse. For da ville det ha ligget i ryggmargen til alle (uavhengig av kjønn), og vært en selvfølge, at det skulle være lik fordeling mellom kjønnene i styrende organer.

Og for ikke å snakke om hvis ledelsen i studentorganisasjonen skal være representativ og gjenspeile kjønnsfordelingen blant studentene, hvordan hadde det vært da?

60 prosent av landets studenter er kvinner. Det er ca. 50.000 flere kvinner enn menn som studerer. (Tall for høsten 2013  fra Database for statistikk om høgre utdanning). 

Hvite, etnisk norske menn utgjør et mindretall av de som studerer ved universitet og høgskoler i Norge. Så hvem i all verden er de menn og kvinner som ikke synes det er et demokratisk problem – eller i det minste urettferdig – at dette mindretallet skal utgjøre det store flertallet i toppledelsen for å tale alle studenters sak?

Tuva Aune Wettland, som er den eneste kvinnelige representanten i årets AU, og samtidig er nyvalgt leder av neste års valgkomitè, innrømmer overfor Inside at kjønnsbalanse har vært et nedprioritert tema i årets arbeidsutvalg i NSO. Ikke minst fordi et overarbeidet AU har problemer med å rekke over alle prioriterte politiske saker, og det kan man ha forståelse for. Til Khrono sa hun dagen etter valget at hun for egen del syntes det var helt uproblematisk å være eneste jente i AU. 

I en facebookoppdatering tirsdag kveld skrev hun likevel: «Norsk studentorganisasjon ønsker å se på hvordan vi kan bedre kjønnsbalansen i våre styringsorganer og tar det i første runde opp som sak på landstyremøtet i mai. Dette kommer til å være i fokus for valgkomiteen til neste år også».

All ære til kvinnene som reiser debatten, selv om de i dag risikerer å bli karakterisert som feminister og rødstrømper, noe som av en eller annen grunn ikke er noen hedersbetegnelse blant mange unge i dag. All ære også og til Tuva Aune Wettland for at hun tar ballen, og allerede på førstkommende landsstyremøte får debatten om kjønnsfordelingen opp på dagsorden i organisasjonen. Og ikke minst: Absolutt all ære også til at hun åpent innrømmer at hun kan for lite om hvilke tiltak som skal/bør og må til for å oppnå kjønnsbalanse i organisasjonen. Hun vil dermed forhøre seg og støtte seg på miljøer rundt seg som har større kompetanse på dette enn hun har selv, sier hun til Inside.

Og det er kanskje nettopp der vi er ved sakens egentlige kjerne: Studentene kan, og vet for lite om mekanismene som gjør at tilsynelatende demokratiske valg gir så store kjønnsmessige utslag, og dermed udemokratisk kjønnsfordeling.

Med tidligere næringsminister og Høyre-statsråd, Ansgar Gabrielsen, som et hederlig unntak på begynnelsen av 2000-tallet, har det gått over en generasjon siden dette var et stort og viktig politisk og samfunnsmessig tema for andre enn spesielt interesserte.

Og for ordens skyld: Ansgar Gabrielsen var den statsråden som fikk innført kjønnskvotering til styrene i ansvarlige aksjeselskap i Norge. Og hovedargumentene, for å gjøre nettopp det, var ikke først og fremst likestilling, men det faktum at kjønnsbalanse og mangfold ga mer innovative, effektive og produktive styrer. Og man skal slett ikke se bort ifra at dette har overføringsverdi til arbeidsutvalget i studentpolitiske organisasjoner også.

Men Wettland, og ikke minst sittende leder Ola Rydje, som har det aller største ansvaret for dette, har mer enn nok av kompetent ekspertise rundt seg som kan gi dem råd og hjelp i mange og ulike forskningsmiljøer i akademia. Dette er, og må ikke være verken Wettlands ansvar alene eller bare kvinnenes ansvar å få gjort noe med.

Kan hende er det ikke mer enn en vedtektsendring og/eller en ny valgordning som skal til. Men det som først og fremst er viktig er å innrømme at det er et problem og vilje til å gjøre noe med skjevheten.

Landets studenter fortjener den aller beste, og mest mulig representative, ledelsen de kan få. Og det er ikke en ledelse som ser ut som om den ble nedsatt en gang på midten av forrige århundre. FpU, og andre organisasjoner som mange helst ikke vil sammenligne seg med, bør få være alene om ubalansen.