Vi trenger flere tverrfaglige forskningsgrupper

Det satses mye på forskning, for forskerne forventes å gi kunnskap som bidrar til å løse utfordringer i samfunnet. Slik kunnskap forutsetter tverrfaglige samarbeid og nye måter å organisere forskningen på. Vi trenger ledere som både forstår verdien av tverrfaglighet og som evner å legge til rette for slikt samarbeid.

Ved noen institusjoner er det forskergrupper. Ved andre institusjoner er det forskningsgrupper. For mange betyr antakelig de to ganske like ordene det samme. Selv tenker jeg at en forskergruppe er en gruppe med forskere med ulike prosjekter og litt ulike individuelle målsetninger. Mens en forskningsgruppe er en gruppe der det jobbes mot et felles forskningsmål. For å henge med i tiden trenger vi flere forskningsgrupper.

En forskningsgruppe kan for eksempel ha som mål å løse et bestemt problem. Da består gjerne gruppen av en leder med flere stipendiater og masterstudenter. I de humanistiske fagene, som jeg tilhører, er forskergrupper ofte normen, og ikke forskningsgrupper. Forskergruppene er gjerne et møtested for forskere med ulike prosjekter og problemstillinger. I gruppene diskuteres medlemmenes vitenskapelige tekster.

For en tid tilbake ledet jeg en slik forskergruppe med om lag 15 medlemmer. I gruppa var det for eksempel et medlem som forsket på grammatiske konstruksjoner i tegnspråk og et annet som forsket på flerkulturelle møter i helsevesenet. Selv forsket jeg på tolking for små barn i offentlig sektor. Felles for gruppa var en mangfolds- og en profesjonsorientering. Alle var opptatt av profesjoner, og alle var opptatt av mangfold. Målet var å øke publikasjonsraten og å utvikle medlemmenes forskningskompetanse, samt å styrke samarbeidet internt. Derfor besto gruppa av medlemmer fra ulike seksjoner ved vårt institutt.

Vi nådde våre målsetninger og ble godt kjent på tvers av seksjonene. Ikke minst gjennom etableringen av det vitenskapelige tidsskriftet FLEKS der flere av medlemmene fra forskergruppa bidro med artikler i ulike temanumre. Når forskerne trives og er inspirerte, øker publikasjonsraten og forskningskompetansen. I ettertid ser jeg at vi forsket hverandre gode.

Tradisjonelle forskergrupper er ofte etablert ved et bestemt institutt og består hovedsakelig av medlemmer fra dette instituttet, og kanskje til og med utelukkende av personer fra samme seksjon. Forskerne er opptatt av samme tematikk og de har en ganske lik tilnærming til tematikken. Men tidene forandrer seg. En slik organisering er ikke i tråd med NFR strategi 2015-2025. Den er heller ikke i tråd med EU sine programmer. Men så er det sikkert også mange forskergrupper som ikke retter sin virksomhet mot ekstern finansiering, og det er sikkert vel og bra, men noen må innhente eksterne midler også.

I EU og NFR er tverrfaglighet og innovasjon etterspurt. Forskningsgrupper som har som mål å innhente eksterne midler fra disse kildene, organiseres derfor på en annen måte enn de tradisjonelle forskergruppene. Her jobbes det for å øke kunnskapen om innovativt forskningssamarbeid og for å øke tverrfaglig samarbeid, nasjonalt og internasjonalt.

I vår forskningsgruppe PROFEKS har vi nylig hatt et seminar med fokus på nyskapning. Ved hjelp av inspirerende ledere i OsloMet sitt Boosterprogram satt vi forskere og stipendiater sammen med masterstudenter og tidligere masterstudenter fra forskjellige profesjonsutdanninger ved de ulike fakultetene. Inndelt i tre grupper ledet av en masterstudent i produktdesign, tenkte vi nytt rundt forskning og forskningsformidling. Dette samarbeidet vil vi videreutvikle. Vi håper også å se noen av masterstudentene igjen i vår forskningsgruppe.

I NFR sin strategi 2015-2025, «Forskning for innovasjon og bærekraft», kan vi lese at grensesprengende og forskningsbasert innovasjon er viktig. Noe lignende finner vi hos EU-kommisjonen sin strategi for forskning og innovasjon. Det er verdt å merke seg at for tiden snakkes det lite om forskning uten innovasjon, i Forskningsrådet så vel som i EU.

Forventningen i NFR og i EU er at resultatene fra forskningen skal gjøre en forskjell for samfunnet. Forskningen skal bidra til å løse samfunnets utfordringer. Ett eksempel er et prosjekt jeg er med på under Horisont2020. I dette prosjektet analyserer jeg, som lingvist, sammen med psykologer, en teknolog, sosiologer og antropologer de samme data for å finne ut mer om radikalisering blant ekstreme islamister og høyre-ekstreme på nettet. Sammenlignet med monofaglig forskning, skaper tverrfaglig forskning en bredere forståelse av problemet, og derfor også et bedre grunnlag for å finne løsningen.

Å forstå at ulike fag har ulike forskningstradisjoner og hvordan disse kan utfylle hverandre krever erfaring og øvelse, som kan øves opp i forskningsgruppene. En tverrfaglig forskningsgruppe har det nødvendige tverrfaglige internasjonale nettverket når søknadene skal skrives. Dessuten virker tverrfaglige forskningsgrupper skjerpende. Møtet mellom ulike faglige disipliner tvinger forskerne til å problematisere egne perspektiver og metoder.

Ved våre universiteter og høyskoler er internasjonalisering og publisering viktig. Det betyr at vi, som forskere, må publisere mer, og vi må drive mer internasjonalt samarbeid. Vi må dessuten oppøve og utvikle tverrfaglig samarbeid for å møte krav fra NFR og EU. Men viktigst av alt er at forskningsgruppene får fungere som et inspirerende sted for forskerne. Et sted der de kan følge sine forskningsinteresser og utvikle seg som forskere i meningsfylte og tidsriktige samarbeid. Det krever ledere som følger med i tiden, og som etterspør forskernes ønsker og behov når retningslinjer og strategiplaner skal utarbeides. Medarbeiderne i OsloMet sitt Boosterprogram er i så måte et eksempel til etterfølgelse.

​​