Minneord om Turid Hagene
Turid Hagene (1945—2022)
Vår tidligere kollega ved Seksjon for utviklingsstudier, Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning ved OsloMet, professor emerita Turid Hagene døde 22. november, 77 år gammel.
Turid hadde et variert yrkesliv før hun kom til daværende Høgskolen i Oslo i 1994. Opprinnelig var hun utdannet som lærer. Hun hadde blant annet jobbet for Fredskorpset i Uganda, og senere ved ambassaden i Nicaragua som koordinator for det nyopprettede Fredskorpset der. Denne erfaringen ble temaet for hennes hovedoppgave i historie (Makt, mening og motstand: erfaringer og dilemmaer med det Norske fredskorpset i Nicaragua 1987-92), som ble levert i 1994 og utgitt som rapport ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).
Hun tok doktorgraden i 2002 med avhandlingen Work and Love, Patronage and Patriarchy: Histories and Memories of a Cooperative and its Women, Nicaragua 1983-2000, som senere ble publisert som bok. I feltarbeidet i et kvinne-kooperativ i Nicaragua kom Turid tett på medlemmenes personlige erfaringer med kjærlighet, samliv og kjønnsroller.
Senere flyttet hun forskningsinteressen til en landsby i utkanten av Mexico City. Gjennom et titalls besøk i årene etter 2003 hadde hun til sammen mer enn to års feltarbeid der. I dette forskningsfeltet var det særlig lokalpolitikk og klientelisme som opptok henne, og hun publiserte en serie med akademiske artikler om disse temaene.
Hun var utdannet som historiker, og omtalte seg selv som samtidshistoriker. Imidlertid jobbet hun genuint tverrfaglig, både når det gjaldt metodiske tilnærminger med lange etnografiske feltarbeid supplert med arkivstudier, og når det gjaldt tematiske faginteresser. Hennes artikler om korrupsjon, patrimonialisme og kjønnsroller krysser tematisk til sosiologi, statsvitenskap og sosialantropologi. Forskningen hennes holdt et høyt faglig nivå, og vi som arbeidet med henne hadde gleden av å delta i diskusjonene som oppstod i skriveprosessen.
Turid var engasjert i Latin-Amerika på mange måter. Hun snakket og skrev spansk flytende, var opptatt av politikk og kultur, og knyttet nære vennskap. Hun var spesielt opptatt av å «gi tilbake til felten». Dermed publiserte hun mye på spansk. Hun mente det var viktig for å gjøre forskningen mer tilgjengelig i regionen enn tekster på engelsk ville være.
Turid var sin egen dame. Hun var entusiastisk og engasjert i det som opptok henne, gjorde sine valg, og gjennomførte dem. Hun var sterk, fargerik og mangesidig både i klesstil, i temperament og som forsker og kollega. Entusiasmen var inspirerende for oss rundt henne. Hun var en dedikert fagperson, som fortsatte å publisere lenge etter at hun gikk av med pensjon.
Våre tanker går til Turids kjære familie i denne tiden. For oss tidligere kolleger føles det uvirkelig at Turid ikke lenger lever. Hun etterlater seg et stort savn — men også et originalt og betydelig forskerverk. Vi er takknemlige for hennes bidrag til utviklingsstudier ved OsloMet, og tar med oss inspirasjonen videre.
På vegne av tidligere kolleger ved Seksjon for utviklingsstudier, OsloMet,
Axel Borchgrevink, Anne Waldrop og Hilde Arntsen