Drivenes: Hvor vil UiT?

Historia og debatten om opprettelsen av Universitetet i Tromsø fram til stortingsvedtaket i 1968 og oppstarten i 1972 er godt fortalt i boka Universitetet i Tromsø 25 år skrevet av Narve Fulsås. Det gir også mange interessante perspektiv på forholdet mellom breddeuniversitet og profesjonsuniversitet som rektor Anne Husebekk skriver balansert om i Khrono den 5. januar.

Det som slår meg når jeg leser universitetshistoria for UiT er først og fremst:

Hvor radikalt politikere og universitetsbyggerne i Tromsø tenkte, både politisk og faglig. De tenkte nytt både med hensyn til forholdet samfunn/universitet, hvordan universitetet skulle styres, blant annet hvordan ansatte og studenter skulle involveres.

Og faglig var ambisjonene skyhøye og nyskapende. Forskning og undervisning skulle integreres. I mitt fag historie foreslo for eksempel faginnstillinga at studentene skulle delta i forskningsgrupper fra dag én i studiet.

Hvor reflekterte de var når det gjaldt balansen mellom grunnforskning og anvendt forskning, mellom det ansvaret UiT hadde for økonomisk utvikling av region og nasjon, og det langt videre samfunns- og kulturansvar et universitet har.

Universitetsbyggerne var seg også svært bevisst at et universitet i Nord-Norge hadde et langt videre samfunnsoppdrag enn bare å utdanne leger, lektorer og lærere, fiskerikandidater og andre fagfolk, selv om det var viktig nok. 

Et uttrykk for det er den vekt som ble lagt på Tromsø museum med dets kompetanse innafor samisk kultur og arktisk kulturhistorie, som en basis for det universitetet som skulle bygges. Det samme gjelder grunnforskningsmiljøet innafor geofysikken som Nordlysobservatoriet representerte. I det siste tilfellet var det heller ikke studenttall som gjaldt, et universitet hadde et langt bredere forskningsansvar.

Universitetsbyggerne balanserte også mellom behovene regionalt og nasjonalt. Det skulle være et universitet for landsdelen, men like viktig, et norsk breddeuniversitet plassert i Nord-Norge.  Landsdelen i seg selv var et viktig forskningsobjekt, og en skulle også forsyne resten av landet med etterspurt kompetanse.

Jeg er også imponert over viljen og evnen til å se framover. Den kraftige satsinga på samfunnsfagene er et eksempel på det. Det var et felt en mente ville trenge forskning og fagkompetanse, selv om en var veldig usikker med hensyn studentrekrutteringa. Likevel satset en altså, i mellomtiden kunne de ansatte bruke all sin tid på forskning. Så dristige var de, og så rett har de fått.

Den første store krisen for UiT når det gjaldt studentrekruttering falt i tid sammen med at UiT måtte gi tapt i kampen med Bodø om etableringa av en handelshøyskole i Nord-Norge på 1980-tallet.

Hva var da svaret fra UiT? Nei, ikke en nedlegging av fag. I så fall ville mitt eget fag, historie, vært ille ute.

Nei, svaret var selvfølgelig en stor utvidelse av fagtilbudet, en rekke nye fag, jus, kunstfagene, og biblioteksutdanning kom med andre ord på grunn av ei rekrutteringskrise. Det er også den måten UiT Norges arktiske universitet har valgt når det gjelder rekrutteringskrisa lærerutdanninga nå opplever i Finnmark. Var det noen som tenkte tanken på å legge ned utdanning av lærere i Finnmark når studenttallene nå er elendige? Nei, selvfølgelig ikke, UiT tenkte alternativt og satser på desentralisert undervisning.

Min bønn til alle som skriver strateginotater ved UiT Norges arktiske universitet i 2017: Les innstillinga fra målsettingskomiteen for UiT avgitt i mars 1971. Den avstedkom mye diskusjon blant ansatte og studenter da den kom, men den har mye å gi i refleksjon om universitetspolitikk og strategisk tenkning, og om universitetets samfunnsoppdrag.

Det er for meg for eksempel ufattelig at et tilfeldig antall studenter skal være et kriterium på studiekvalitet. Det er verken uttrykk for refleksjon, kvalitet eller strategi. En helbreder som kjent ikke uten å gå bak symptomene, som synkende studenttall kan være. Det er i alle fall ikke ei akseptert løsning å ta livet av pasienten slik en har gjort med flere fag ved UiT Norges arktiske universitet.