Lukket og uryddig rektorprosess

Prosessen mot tilsetting av ny rektor er inne i sluttfasen. Det er på tide å oppsummere hvordan måten prosessen er organisert på har fungert og hvilke endringer som må gjøres,

To forhold peker seg ut som særlig problematiske og kritikkverdige: Lukketheten og den grunnleggende uryddigheten knyttet til at styrets leder også er leder av innstillingsutvalget.

La oss ta lukketheten først. OsloMet - storbyuniversitetet er ikke en hvilken som helst bedrift. Vi har å gjøre med en av Norges viktigste institusjoner for utdanning og forskning, med et samfunnsoppdrag som særlig er knyttet til utdanning og forskning for å møte velferdssamfunnets utfordringer. Hvem som skal lede denne institusjonen og hvilke tanker og visjoner de aktuelle kandidatene har for universitetets utvikling er faktisk av betydelig allmenn interesse.

Da kan vi ikke ha prosesser som er hermetisk lukkede. Men det har vi faktisk. Hva som skjer i det 25-personers sterke rådgivende innstillingsutvalget og det engere utvalget på fem som så vidt vi har forstått skal lage den endelige innstillingen, er like lukket som kardinalkollegiets drøftinger i det sixtinske kapell når en ny pave skal velges. Slik kan vi rett og slett ikke ha det når en av de viktigste stillingene i utdannings-Norge skal besettes.

Universiteter skal være åpne institusjoner. OsloMet - storbyuniversitetet går i bresjen for åpen tilgang til forskning og kunnskap. Men i sin praksis velger altså universitetet lukkede og ugjennomsiktige prosesser. Noe så enkelt som informasjon om hvem som sitter i det engere innstillingsutvalget, har det vist seg svært vanskelig å få fatt i.

Valg og ansettelse er forskjellige ting, men det er naturligvis fullt mulig å organisere også ansettelsesprosesser på en måte som tilfredsstiller behovet for åpenhet i en helt annen grad enn den løsningen styret for OsloMet - storbyuniversitetet har valgt. Klarer man ikke det, må spørsmålet om gjeninnføring av valgt rektor reises.

Så til uryddigheten knyttet til det rådgivende innstillingsutvalget på 25 personer og innstillingsutvalget med fem medlemmer: Begge ledes av styrets leder Trine Syvertsen. Er det da slik at innstillingsutvalgets leder Trine Syvertsen skal lage en innstilling som hun overleverer universitetsstyrets leder Trine Syvertsen når de møter hverandre i døra til styrerommet, og der Trine Syvertsen i egenskap av styreleder, er en helt sentral aktør i vedtaksorganets behandling av egen innstilling som leder av innstillingsutvalget?

Det er så uryddig at det nærmer seg det amatørmessige og uprofesjonelle. Et annet sentralt poeng er naturligvis at i løpet av en styreperiode der rektor og styrets leder nødvendigvis samarbeider tett, vil det utvikle seg relasjoner mellom dem. Enten disse relasjonene er preget av nærhet og fortrolighet som følge av et tett og godt samarbeid eller spenninger og konflikter, gjør det styreleder uegnet til å lede innstillingsutvalget.

Da rektor skulle tilsettes i 2015, ble det rådgivende innstillingsutvalget ledet av det eksterne styremedlemmet Agneta Bladh, ikke styrets leder Kari Toverud Jensen. Den gang var det to interne søkere i sentrale lederstillinger ved høgskolen og som daværende rektor hadde samarbeidet nært med i styreperioden - de to nåværende prorektorene. Det hadde ikke Agneta Bladh og det var viktig for utvalgets legitimitet - selv om prosessen også den gangen var altfor lukket.

Universitetet kan ikke være bekjent av en så lukket og uryddig prosess.