Covid-19
Trekker lærdommer fra finanskrisen: Spår kutt over hele linja for universitetene
Advarer mot langsiktige effekter for universitetenes autonomi og økonomi.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Brussel (Khrono): Universiteter over hele Europa må forberede seg på kutt i alle inntektskilder. Dét er konklusjonen i en fersk analyse av hvordan Covid-19 vil påvirke finansieringen til universitetene.
Universitetssektoren er på ingen måte vernet fra den økonomiske krisen som følger i kjølvannet av koronakrisen. Spørsmålet er hvor hardt sektoren vil bli rammet, og hvordan universitetene svarer på den økonomiske nedturen.
— Etter finanskrisen i 2008 så vi at beslutninger som ble tatt som en kortsiktig reaksjon fikk langsiktige virkninger og utilsiktede konsekvenser. Når en svarer på krisen nå må det tas hensyn til det langsiktige.
Dét sier Thomas Estermann til Khrono. Estermann er leder for Governance, Funding and Public Policy Development i European University Association (EUA), med universiteter over hele Europa som medlemmer, også norske. Han er en av forfatterne bak analysen av hvordan krisen vil slå inn i universitetsøkonomien.
Vil lære av finanskrisen
Advarslene er ikke tatt ut av løse lufta, det er heller ikke tilfeldig at Estermann peker på den globale finanskrisen i 2008. I etterdønningene fra krisen etablerte de sitt eget Public Funding Observatory, et verktøy for å følge den økonomiske situasjonen for universitetene.
Nå har de brukt erfaringene fra finanskrisen og data fra dette verktøyet til å analysere mulige effekter av pandemien på kort og lang sikt, og hva som kan gjøres for å minske effektene.
2020 er ikke 2008, det er åpenbare forskjeller på finanskrisen og dagenaas krise. Det advares dessuten mot at Europa nå kan stå overfor en langt større økonomisk krise. Estermann er likevel ikke i tvil om at det er likheter, og lærdommer å trekke for universitetssektoren.
Det er samtidig for tidlig å si hvor hardt universitetene vil rammes.
— Mye vil være avhengig av når denne krisen kommer under kontroll, understreker han.
Oppsigelser og ansettelsesstopp
I analysen spår de som sagt at alle inntektskilder til universitetene vil bli rammet på ett eller annet nivå. Sektoren vil imidlertid rammes ulikt og på ulike tidspunkt fra land til land, avhengig av hvor universitetene får inntektene fra.
— De som er mest avhengig av internasjonale studenter vil helt klart merke en større øyeblikkelig virkning på grunn av redusert mobilitet, sier Estermann og peker på land som Storbritannia og Irland.
Han viser også til at flere land allerede har laget anslag på hvor store disse tapene kan bli. I Storbritannia, en universitetsstormakt som trekker til seg studenter fra hele verden, er det for eksempel anslått et tap på titalls milliarder kroner. Det anslås at 30.000 universitetsjobber står i fare.
Les mer om hvordan britiske universiteter rammes her.
De som er mest avhengig av internasjonale studenter vil helt klart merke en større øyeblikkelig virkning på grunn av redusert mobilitet.
Thomas Estermann, European University Association
Estermann og hans folk viser til at den pågående krisen allerede har ført til oppsigelser og ansettelsesstopp noen steder som rammes av fallet i internasjonale studenter. Men også land som er betydelig avhengig av skolepenger fra hjemlige studenter, som Spania og Romania, vil bli rammet av økt arbeidsløshet og reduserte inntekter.
Det verste kuttåret var 2012
De som er mindre avhengig av internasjonale studenter og skolepenger, har likevel ingen grunn til å senke skuldrene. Det er betydelig risiko for kutt i offentlig finansiering de neste to til fire årene, slår de fast.
— Vi vil trolig se ulike scenarioer, som etter 2008, sier Estermann og peker på at mens noen få land, som Island, Hellas og de baltiske landene gjennomførte kutt i den offentlige finansieringen de to første årene, kom det senere i andre land. Flere land økte finansiering de første årene, men så snudde det. Flere begynte å kutte.
— Toppen kom i 2012, fire år senere, sier Estermann. Han legger til at da økonomien bedret seg gikk ikke nødvendigvis investeringene i høyere utdanning og forskning opp i samme tempo.
En analyse de gjorde i 2018, viste dessuten at effektene kan bli langvarige. Ti år etter finanskrisen var mange universiteter fortsatt preget av kuttpolitikken.
Advarer mot å undergrave autonomien
I analysen av Covid-19 viser de også til hvordan tiltak som var ment å være kortsiktige, fikk langsiktige konsekvenser.
De viser også til eksempler på hvordan tiltak ble videreført. Estermann peker på Irland, som innførte ansettelsesstopp og andre begrensninger på universitetenes økonomiske autonomi som et kortvarig, midlertidig tiltak. Enkelte begrensninger ble videreført i flere år.
«Det er avgjørende at tiltakene det svares med er tidsavgrenset og implementert i bevissthet om mulige langsiktige effekter for finansiering og autonomien til institusjonene», skriver de og advarer mot å undergrave autonomien og den økonomiske bærekraften til universitetene.
De peker også på noen andre mulige konsekvenser. Det vil bli et større gap mellom land som fortsetter å investere i sektoren og de som kutter finansieringen, spår de, og viser til at det skjedde etter finanskrisen. Mens finansiering er økt betydelig i land som Luxembourg, Tyskland, Sveits, Norge, Østerrike og Danmark, har land som Tsjekkia, Romania, Slovakia og Irland kuttet i samme periode.
De spår også at det vil komme økt krav om effektivitet, både fra politisk hold og fra institusjonene selv.
Dragkamp om gjenreisingsfond i EU
En ny økonomisk redningspakke «må prioritere forskning og innovasjon som fundamentale områder for fremtidig utvikling og vekst og sikre tilstrekkelig med investeringer på disse områdene» skriver de og viser til hvordan kuttpolitikken under finanskrisen rammet universitets- og forskningsbudsjetter direkte i mange land.
Slik retter de fingeren mot den økonomiske dragkampen som står på den politiske menyen i Brussel. Det jobbes nå på spreng for å få på plass et gjenreisingsfond.
Det er ventet at EU-kommisjonen en gang neste uke skal presentere sitt forslag til gjenreisingsfond.
På forhånd har de to mektige EU-landene Tyskland og Frankrike samlet krefter, den tyske forbundskansleren Angela Merkel og Frankrikes president Emmanuel Macron banket tidligere denne uka i bordet et forslag for et gjenreisingsfond på 500 milliarder euro.
Etter at Tyskland tidligere har motsatt seg såkalte «koronaobligasjoner» i EUs navn, foreslår maktduoen nå å finansiere gjenreisingsfondet ved at EU tar opp lån i fellesskap.
I den franske-tyske planen heter det at gjenreisingsfondet «skal øke investeringer spesielt i digitale og grønne overganger og styrke forskning og innovasjon». Estermann mener det ligger gode intensjoner bak formuleringen, men sier utfordringen blir å finne penger og komme til enighet.
Enighet mellom Paris og Berlin er ikke nok. Et nytt gjenreisingsfond krever enstemmighet blant de 27 medlemslandene. Alle er ikke like klare for å stifte gjeld med resten av EU, kvartetten som kalles «de sparsommelige fire» — Sverige, Danmark, Nederland og Østerrike — har allerede markert misnøye mot forslaget.
Hardere kamp om EU-midler
I tillegg til gjenreisingsfondet skal EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen presentere et nytt forslag til langtidsbudsjett for perioden 2021-27. Også dette blir viktig for universitetssektoren.
Spørsmålet er blant annet hvor stort budsjettet for Horisont Europa, det neste rammeprogrammet for forskning og innovasjon, blir. Det opprinnelige forslaget fra EU-kommisjonen var på 94 milliarder euro, men før koronakrisen var det ventet at dragkampen om langtidsbudsjettet skulle ende med kutt til rammeprogrammet.
Les mer om striden rundt budsjettet her.
I analysen fra European University Association vises det til at det har vært økt konkurranse om forskningsmidler fra EU. De slår fast at konkurransen om midler fra Horisont Europa og Erasmus+ trolig vil øke de neste årene.
«Universiteter vil måtte kjempe for å øke eller til og med holde på inntektene fra denne kilden for å støtte transnasjonal forskning og utdanningsprosjekter», skriver de og legger til at «nasjonale strategier som driver dem i denne retningen vil ikke bli effektive uten støtte fra annen finansiering», med tanke på underfinansiering og overtegning av EU-programmene.
Også her viser de til finanskrisen i 2008. Estermann advarer mot å tro at finansiering fra EU kan kompensere for budsjettkutt nasjonalt, det er klare bevis for at slike strategier ikke virker, mener han. Etter finanskrisen var det imidlertid flere som forsøkte å dels kompensere for nasjonale kutt med mål og intensiver for økt finansiering fra EU-kilder
