Mener trakassering bør løses lokalt

— Vi er opptatt av at instituttledere skal være førstelinje i slike saker, fordi det er de som er nærmest til å oppdage at slike ting skjer. Dersom alle sakene skulle løses på rektors kontor, tror jeg vi ville gått glipp av veldig mange saker, sier Olsen til På Høyden.

Elleve saker på ti år

Så mange saker har det likevel ikke vært: HR-avdelingen kjenner bare til elleve saker fra det siste tiåret, på en institusjon med 15 000 studenter og 3500 ansatte.

Dag Rune Olsen sier at han ikke har hatt noen av sakene til behandling, verken som dekan eller rektor.

— Men det finnes jo personalsaker som er litt utfordrende, og som blir diskutert i sin alminnelighet. Derfor kan det tenkes at jeg har hørt om noen saker. Vi ønsker ikke å forholde oss til rykter. Da må instituttleder gå inn og undersøke, sier Olsen.

Instituttlederne ved UiB blir for tiden kurset i lederoppgaver, og hvordan de skal håndtere saker om seksuell trakassering er en del av kurset. Dersom personer som er utsatt for seksuell trakassering ikke ønsker å ta det opp med instituttledelsen, kan de gå til andre ledere eller verneombud med saken.

Satser på instituttlederne

— Jeg er veldig opptatt av at instituttlederne skal få verktøy i verktøykassen sin som gjør dem i stand til å håndtere slike saker. Men de kan selvsagt ikke ha kompetanse på det nivået HR-avdelingen sentralt kan bidra med, og derfor kan den avdelingen eller dekanene bli dratt inn, sier Olsen.

Men han ønsker også at sentraladministrasjonen skal holde seg mer oppdatert om slike saker enn det som har vært tilfelle så langt.

Strategien med å behandle sakene mest mulig lokalt, er det motsatte av hva jussprofessor og tidligere rektor Jan Fridthjof Bernt anbefaler. Han hadde en svært alvorlig sak om seksuell trakassering på sitt bord da han var rektor:

— Avgjørelser av denne typen må tas av den øverste ansvarlige ledelse ved institusjonen. Slike saker må ikke bare feies under teppet lokalt, sa Bernt til På Høyden.

Redd for mørketala

Olsen er mest bekymret for at for mange saker aldri blir kjent.

— Jeg tror det er minst tre grunner til underrapportering. Den som blir utsatt for seksuell trakassering kan være bekymret for at det ikke vil bli fulgt opp skikkelig. Noen føler også skam over det som har skjedd. Og i noen tilfeller kan våre rutiner for hvordan det kan varsles være ukjent for folk, sier Olsen.

Han er ikke så bekymret over rutinene, eller at universitetet ikke håndterer slike saker godt nok.

— Min bekymring er i første rekke knyttet til at det er store mørketall. Studenter kan for eksempel føle en særlig avhengighet av veiledere og andre, og jeg frykter at vi har det største mørketallene der. Og det er en langt større utfordring å gjøre rutiner kjent for studenter, sier Olsen.

Ubalanse mellom fornærmet og gjerningsperson

— Tar UiB seksuell trakssering nok på alvor?

— Det kan alltid diskuteres, men vi tar det i alle fall på alvor ved at vi skolerer våre ledere, og går ut med råd om hvordan man skal rapportere. Så er jeg ganske sikker på at vi må jobbe med holdningene våre, for eksempel med veiledere og lærere om hva som er en etisk akseptabel standard.

— Slike saker unntas offentlighet og blir kamuflert i sakslister. Er det nok åpenhet?

— Det kan tenkes at det ikke er nok åpenhet. Men vi har en omsorgsplikt for begge parter, og må finne den rette balansegangen. Det har nok vært en kultur der vi ikke har vært tilstrekkelig profesjonelle fordi vi har følt et ubehag ved disse sakene, og det har ført til en ubalanse.