To muskuløse, men ulike filmpremierer

Den ene er fransk, og heter Jeg elsker også deg. Det er en relasjonsfilm. Den handler om et forhold mellom en mann og kvinne, der også en annen mann kommer inn fra sidelinjen og skaper en ny situasjon.

Den andre er amerikansk, og heter Indiana Jones and the Dial of the Destiny. Det er en eventyr/actionfilm. Den handler om en (slags) ekspedisjon for å finne en betydningsfull historisk gjenstand.

Og dette er en slags komparativ anmeldelse, som egentlig mest tar form av å være en refleksjon. 

Til sammen gir de to filmene et blikk på hvor ulike fortellinger vi finner på lerretet hvis vi vandrer inn i kinosalen i sommer. Vi mer enn aner at de finner veien til ganske ulike publikum. 

Vi begynner med den franske. Veteranregissør Claire Denis har laget mange og svært ulike filmer gjennom årene. Denne gangen får vi altså et relasjonsdrama om et samboende par, Sara (Juliette Binoche) og Jean (Vincent Lindon), som i de innledende scenene ser ut til å ha det riktig så bra sammen.

Men så dukker hennes tidligere mann, Francois (Grégoire Colin), opp. Francois tilbyr Jean en jobb, og det bringer de felles minnene Francois og Sara har om hverandre opp i dagslyset. Dessuten omsetter de to sine minner i handling. Sjalusien lurer rundt i buskene, på litt ulike måter. Vi er med på et trekantdrama, i den rette forstand av begrepet.

Denis viser med varsom hånd at hun mestrer å behandle det emosjonelle materialet, både visuelt, i instruksjonen av skuespillerne og med andre virkemidler – for eksempel musikken. Filmen er gjennomført i sitt filmatiske språk. Det skjer en interessant emosjonell utvikling underveis, som Denis klarer å gjøre troverdig. 

Når vi blir kjent med Sara er hun følsom og nær. Jean er det motsatte, han holder inne og sier ikke så mye. Men så ser vi en utvikling etter hvert der særlig Jean i større grad blir i stand til å ivareta seg selv emosjonelt, mens Sara tvinges til å se over sitt eget indre på en måte hun ikke var forberedt på.

Den andre filmen har sitt opphav i «tjukkeste» Hollywood. Regissøren er James Mangold og både George Lucas og Steven Spielberg er inne på produsentsiden. I tillegg til at musikken er komponert av John Williams. Også Mangold må kunne kalles en veteran. 

Filmen er den femte av filmene om Indiana Jones, og sannsynligvis den siste, siden den skuespilleren som alltid har spilt hovedrollen, Harrison Ford, sier det er hans siste. Han er dessuten 80 år, så kanskje vi må ta uttalelsen på alvor.

Kort fortalt er Indiana Jones på jakt etter et instrument Arkimedes konstruerte. Vi er med til Nazi-Tyskland i 1945, tre-fire steder i Europa, Nord-Afrika og USA i 1969 – og på besøk til selveste Arkimedes i mannens egen tid (!). Litt vitenskap blir det også plass til, mest som effekt, mindre som reelt kunnskapsbidrag.

Filmen er spennende og voldsom. Men kanskje blir det i overkant mye energi i deler av fortellingen.

En del av overgangene er tvilsomme, uten at vi egentlig trenger å bry oss med det. Vi utfordres stadig vekk underveis på å godta det som egentlig ikke kan skje, sett med logikkens blikk. Men når neste massive handlingssekvens allerede er i gang, får vi ikke tid til å tenke på det. Dessuten er filmen på et særlig sett lovløs; den aksepterer ikke tyngdeloven og andre fysiske lover. Hvorfor skulle den det? Bildene blir mye flottere uten. 

Filmens sterkeste side er den lange rekken av nesten ubrutt spenning, der den innledende tog-scenen (Tyskland 1945), en «biljakt» (der våre helter kjører tuk tuk i Tanger) og en ridetur i New Yorks subway er de aller mest spektakulære. Det meste er selvfølgelig digitalt konstruert i et studio der pengesekken er velfylt. Det er bare å lene seg tilbake for den som liker å bli dratt gjennom den ene hendelsen mer utrolig enn den forrige.

Tilfellet ville at disse to filmene hadde pressevisning samme dag for en ukes tid siden. Først den franske, og like etter den amerikanske. Til sammen utgjorde de et «filmmåltid» der det for så vidt bare var å svelge unna, men der ingrediensene var så ulike at det nesten førte til forstoppelse.

Begge filmene er solide bidrag innenfor sine sjangere i den forstand at disse filmskaperne kan sitt håndverk. Det er dessuten åpenbart at de befinner seg i nesten motsatte hjørner av det vi kanskje kunne kalle det filmatiske verkstedet.

Så er det kanskje interessant å reflektere over innhold og mulig resepsjon? Det siste er nok relativt tett knyttet til filmenes målgrupper. Og – jeg tror ikke vi kommer forbi det – kjønn.

Begge disse filmene er kraftige statements, de er på to helt ulike måter muskuløse. Der Indiana Jones og hans medsammensvorne er det i direkte handlingsorientert forstand, er den franske filmen sterkest på emosjonell kraft. I den grad sistnevnte og dens karakterer viser muskler er det gjennom ordet og følelsesuttrykket, gjennom minespill i dialoger, og til en viss grad gjennom grensesetting overfor den andre, den man er sint på, lei seg for. Vi kan snakke om ytre kraft versus indre kraft. 

Indiana Jones har på sin side ikke tid til å være emosjonell. For han er på jakt etter noe viktig (viktigere?), nemlig: en ting. Derfor blir han mer en figur enn et menneske. Og det er antakelig både filmskaperne og filmens publikum fullt ut tilfreds med.

Hvis Denis sitt prosjekt er dybde, i betydningen emosjonell dybde, er kanskje Mangolds prosjekt volum og fart; en handlingsorientert pakke der alt kan skje – alt utenom kanskje nettopp emosjonell dybde. Selv om det er risikabelt å være bastant om kjønn og meningsdannelse, våger jeg meg på at disse to filmene søker – og finner – hvert sitt publikum. Inndelingen i følelsesorientering versus handlingsorientering er vel en godt innarbeidet indikasjon på noe som kan ha med kjønn å gjøre. Men kanskje har vi nådd lenger i vår tid? Kanskje er ikke bildet lenger så fastlåst?

Vi har å gjøre med det lille, nære versus det store, spektakulære. Samtidig vil nok mange si at det jeg her kaller det lille og nære egentlig er det store og spektakulære, og at leting etter ting i grunnen er ganske lite.

Det er ingen tvil om at Jeg elsker også deg er en bedre film målt på de vanlige standardene for en fortelling; viktig tema, dramaturgi, utvikling av karakterer og relasjoner dem imellom, hendelsenes logiske rekkefølge og skuespillernes innsats. Men det er også hevet over enhver tvil at Indiana Jones and the Dial of the Destiny slår den rett ned (beklager det voldsantydende ordbildet) når det gjelder spenning, en direkte underholdningsverdi og en til tider utrolig visuell kreativitet. Ikke for det, Denis sin film blir også intens i sin siste tredjedel; etter hvert er det ikke mulig å ikke bli revet med.

Dermed blir dette i grunnen en sammenlikning av epler og pærer. De er ulike, og de skal fortsette å være ulike. Kanskje er det rett og slett slik at den ene er slik bare franskmenn kan lage, og den andre slik bare amerikanere er gode for.

Men, det skulle være morsomt å vite om hun og han havner i hver sin sal når de går på kino i sommer.