«Hvor vil vi? Hva er målene våre? Jeg klarer ikke å se dem.»

Den autodidakte IT-gründeren, og relativt nyoppnevnt eksternt styremedlem ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Shahzad Rana, fikk folk i auditoriet på Universitetet i Oslo til å trekke på smilebåndene, og kan hende tenke litt nytt mandag ettermiddag under framleggingen av Tilstandsrapport for høyere utdanning.

Han var invitert til å kommentere utdanningskvalitet i høyere utdanning. Tittelen på foredraget til statssekretær Bjørn Haugstad var «Er det typisk norsk å være middelmådig?»  

Haugstad innledet og Rana, NSO-leder Therese Eia Lerøen og rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen var invitert til å kommentere.

Uten tvil middelmådig

Rana var klarest i sitt svar til statssekretæren:

— Uten tvil vil jeg si ja til at det er typisk norsk å være middelmådig. Tilstandsrapporten i seg sjøl er med på å gi et bilde på hvordan det står til, sa han og undret på om noen i salen kom til å lese alle de 250 sidene i rapporten.

Rana kom til Norge fra Pakistan som ni-åring i 1976. 18 år senere laget han sammen med DNB den første PC-baserte nettbanken i Norge, som forøvrig var en av de første i Europa. Siden har han jobbet i, og opprettet, flere IT-selskaper.

Og aller helst hadde han hatt lyst til å snakke om digitalisering, som han mente var det aller mest begredelige kapittelet i hele Tilstandsrapporten. Han konkretiserte begredeligheten med at han i hele det store auditoriet kun hadde funnet fire doble stikkontakter etter at han trengte strøm til laptopen sin.

Etterlyste mål og mening

— Jeg forsto ganske lite av høyere utdanning før jeg sa ja til å sitte i styret på HiOA. Så leste jeg Tilstandsrapporten og forsto enda mindre. Men etter å ha vært her på konferansen i dag, forstår jeg ingenting, innledet Rana og etterlyste mål og mening med det sektoren holdt på med:

— Hva er det vi ønsker å få til? Hvor vil vi? Hvor er målene? Jeg klarer ikke å se dem, sa han og mente at både forsamlingen og rapporten var altfor navlebeskuende.

— Vi sitter og ser inn i en liten trakt, sa han og ba de frammøtte om å se mer opp på stjerne for å finne ut hvor de ville. 

Berlinfilharmonikerne på Røros

UiB-rektor Dag Rune Olsen hadde i et tidligere innlegg fortalt om en spektakulær konsertopplevelse da han dagen før, 1. mai, hørte Berlinfilharmonikerne i Røros kirke, og han undret seg om ikke høyere utdanning og forskning hadde noe å lære av et av verdens beste orkestre.

— Hvorfor er de verdens beste? De har en bevisst rekruttering, de har tydelig lederskap, de verdsetter kvalitet - og det er mye hardt arbeid bak resultatene deres. De har ambisjoner om å være beste i verden og de er dønn tro mot sine egne ambisjoner. Er det noe å lære for akademia her, spurte Olsen og la til: 

— Alle kan ikke bli Berlinfilharmonikere, og Røros kan nok aldri få et orkester som Berlinfilharmonien, men Norge kan klare å få det til, sa han.

Han viste også til at mange utdannings- og forskningsinstitusjoner ikke er flinke nok til å få inn eksterne forskningsmidler. 

— Men siteringer gir et signal om kvalitet, sa han.

Rana grunnleggende uenig

Shahzad Rana var grunnleggende uenig i det meste:

— Selvfølgelig kan Røros få filharmonikere i verdenklasse, hvis de vil det nok! Og vi kan få utdanning i verdensklasse hvis vi vil det nok, sa han. 

Også når det gjaldt sitering av forskningspublikasjoner var han uenig. 

— Sitering i seg sjøl blir det ingenting ut av. Målet må være å få til innovasjon og at det skjer noe med det man blir sitert på, sa Rana. 

— For hva er det egentlig vi skal gjøre her? Vi skal bidra til, og støtte opp om, framtidas jobber. Og de jobbene eksisterer ikke i dag. Men studentene, utdanningsinstitusjonene og forskerne skal skape dette i fellesskap, sa han og la til at det også her handlet om vilje og prioriteringer.

— Selskapet Microsoft bruker alene 10,2 milliarder dollar i året på forskning. Google bruker 8,3 milliarder dollar til forskning. Hvis Norge i løpet av fem år kunne brukt 10 prosent av dette i norske utdanningshus, hvor kunne vi endt da, spurte han.

Verdens mest berømte drop-out

Og som et apropos til lav gjennomstrømming og omvalg/feilvalg blant studentene minnet han om verdens mest berømte «drop-out» - Albert Einstein. 

Men da var taletiden for lengst ute og det var ikke plass til spørsmål. Men helt avslutningsvis: 

— Jeg håper jeg har klart å tine litt av det permafrostlaget jeg synes jeg møter i ulike offentlige instanser, sa Shahzad Rana.