Tilgang til avisarkiv – viktig for demokratiet – nå er tilgangen truet

Gjennom mange år har skoleelever, bibliotekbrukere, studenter og forskere hatt tilgang til avisarkivet Atekst. Samtidig med at Forskningsråd og Kunnskapsdepartementet stiller seg i bresjen for gratis tilgang for allmennheten til forskningsartikler gjennom Plan S, vil tilgangen til avisartiklene stoppe i mange bibliotek fra i år. Det må ikke skje!

Open access-bevegelsen steg fram som følge av raseri over økte priser fra internasjonale monopolister på forskningspublikasjoner, og forståelsen av at likere tilgang til forskningsresultater er viktig for demokratisk deltakelse. På samme måte kan det argumenteres når det gjelder aviser der firmaet Retriever som eier avisarkivet er en monopolist som nå presser prisene oppover samtidig som folks mulighet til å kunne søke i gamle avisartikler i høyeste grad er av stor demokratisk betydning.

For 2020 innfører Retriever en ny forretningsmodell der bibliotekene ikke lenger abonnerer på arkivtjenesten, men der vi må betale pr lest artikkel. Det gir uforutsigbarhet for bibliotekene. I tillegg innebærer det at prisene øker. For OsloMet sitt vedkommende beregner vi en prisøkning på 170 prosent hvis bruken i 2020 blir like stor som i 2019. Bruken av databasen har imidlertid gått noe ned ettersom tilbudet er blitt dårligere gjennom at det er innført en karantene på enkelte aviser der man ikke kan lese de nyeste artiklene.

OsloMet har valgt å fornye kontrakten med samme beløp som i 2019. Det betyr at tilgangen til Atekst vil ta slutt en gang ut på våren. UiO, UiB, UiT og NTNU har gjort det samme. Jeg har ikke snakket med bibliotek som har råd til å gå inn på den nye avtalen. Det betyr at det i stor grad blir slutt på tilgang til avisarkivet i norske bibliotek i løpet av året.

Det er selvfølgelig veldig bakstreversk. Mens avisene argumenterer med at vi trenger redaktør-styrte media som svar på fake news, overlates folk i Norge nå til å google. For OsloMet som utdanner framtidas journalister sitter det selvfølgelig ekstra langt inne å stenge Atekst-tilgangen. Men reelt sett har vi ikke råd til å fortsette, samtidig som vi prinsipielt reagerer på den nye forretningsmodellen.

Da Stortinget bestemte at avisene skulle få fritak for merverdiavgift, var det ut fra en forståelse av at det offentlige hadde et ansvar i å bidra til avisene fordi de er viktige for ytringsfriheten. Mange påpekte prinsippet om at det ikke skulle betales moms på ytringer og på det skrevne ord. På Atekst fortsatte det imidlertid å være merverdiavgift. Begrunnelsen for det, er at vi ikke betalte for det skrevne innholdet, men for arkivet – altså for organiseringen av det skrevne innholdet. Nå innfører Retriever en forretningsmodell som gjør at vi ikke betaler for søk og for arkivet, men betaler for antallet artikler som leses. Da er det ulogisk at tjenesten er momsbelagt.

Retriever omfatter også gratiskilder. Tar de også betalt for å lese gratiskilder? Det vet vi ikke. Det vi vet er imidlertid at svært mye av avisstoffet som de tar betalt for er innlegg og kronikker skrevet av engasjerte samfunnsborgere som ikke har fått en krone betalt. En annen stor del er gjengivelse av nyheter fra andre nasjonale og internasjonale kilder og telegrambyrå.

Sist jeg brukte Retriever var det for å skrive en historisk kronikk i forbindelse med at det i fjor var 25 år siden høgskolereformen i 1994. Til artikkelen gjorde jeg mange søk i Atekst. Hvis jeg selv skulle betalt ville prisen vært på godt over 1000 kr. Artiklene jeg leste var hovedsakelig innlegg og kronikker skrevet av høgskolefolk uten betaling. Jeg fikk heller ikke betaling for kronikken som ble publisert i Khrono, som indekseres i Atekst. Jeg tror de fleste skjønner at vi som bibliotek ikke bare kan være kredittkortet for de som ikke vil eller kan betale selv. Vi inngår en avtale på vegne av over 20.000 studenter og 3000 ansatte. Vi må ha kontroll over hvor mye deres mediesøk vil koste oss. Det hadde vi tidligere da vi betalte for abonnement på basen, uavhengig av bruk. Dette er modellen som brukes for alle andre databaser som bibliotekene kjøper tilgang til.

Burde denne klagen rettes mot egen institusjon og eier, i stedet mot Retriever? Burde ikke bibliotekene være blant de som forstår at det koster penger å produsere åndsverk, å lagre og indeksere og gjøre tilgjengelig? Jo, vi forstår at de redaktørstyrte mediene er under stort økonomisk press. Vi vil gjerne betale for oss, men vi vil ikke bli behandlet som en hvilken som helst annen kunde.

Jeg skjønner at Retriever er en kommersiell tjeneste som ikke bare selger tjenester til bibliotekene, men også til enkeltpersoner, og som er redd for at tilgang via bibliotekene ødelegger deres kommersielle marked. Samtidig mener jeg at det er svært udemokratisk hvis noen som har råd til det kan lese hva som har stått i avisene om en sak, mens andre ikke får mulighet til å sjekke gamle artikler eller nyheter.

For en tid tilbake kritiserte jeg at Lovdata opererer med to versjoner: En gratis for allmennheten, en betalingsversjon der du bl.a også har tilgang til rettskjennelser. At vi ikke har et tilbud om gratis tilgang til rettskjennelser i Norge, er demokratisk vanskelig. Jeg foreslo at de kunne fortsette med gratisversjonen tilgjengelig på nettet og i tillegg selge pro-versjonen til advokater. Men de burde samtidig tilby allmennheten tilgang til den utvidete versjonen gjennom å gi bibliotekene tilbud om gratis-abonnement. Det gjorde Lovdata! Nå kan du lese også rettskjennelser, men du må ta deg bryet med å gå til biblioteket. Retriever burde gjøre det samme: De kan fortsette med å selge tilgang til enkeltartikler til enkeltpersoner på nettet, men i tillegg tilby gratis adgang i alle bibliotek. I tillegg kunne de fortsette å gi tilgang for undervisningsinstitusjoner til en fast pris – ikke slik at jo mer elever eller studenter leser, jo mer skal det koste.

Jeg appellerer derfor til avisenes samfunnsansvar. Aviser, undervisningsinstitusjoner og bibliotek har felles interesser i å gi tilgang til informasjon som har vært gjennom en ørliten kvalitetsvurdering. Vi bør øke bruken av dette, ikke redusere den ved å innføre taksameter.

Hvorfor skulle Retriever og avisene bry seg om dette? Blant annet fordi de selv nyter godt av at politikerne prioriterer redaktørstyrte medier gjennom en subsidiering med et betydelig fritak for merverdiavgift, og en egen pressestøtteordning. Hvis dette er virksomheter som bare tenker kommersielt, bør disse støtteordningene fjernes fra avisene og brukes mer effektivt gjennom å støtte allmennhetens tilgang til avisene gjennom bibliotekene.

Dette er ikke en sak der bibliotekene kan krangle med Retriever om pris. Det er en sak som har offentlig interesse fordi Retriever forvalter en viktig del av vår politiske- og kulturelle historie. Jeg håper derfor at Retriever vil forsvare seg offentlig.