Til tider føler vi på en fryktkultur

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Våre studenter i Oslo har reagert sterkt på høgskolens verdidokument, og ansettelsen av ny studentprest. Vi forstår deres bekymring, og ønsker å vise dem støtte. De siste årene har vi hatt en opplevelse av at NLA Høgskolens styre og ledelse i økende grad bruker institusjonen for å markere symbolsaker, særlig i samlivsspørsmål. Ansatte- og studentdemokratiet blir tonet ned, og til tider føler vi på en fryktkultur.

En virkelighetsforståelse vi blir presentert for er at det finnes et tydelig skille mellom NLA på den ene siden og samfunnet ellers på den andre. Det blir en argumentasjon knyttet til «oss» mot «dem» og mye «enten-eller». Vi deler ikke denne virkelighetsforståelsen. Vi mener det er mulig både å være en del av samfunnet, og å beholde et eget verdikritisk blikk samtidig. Vi stiller oss ikke bak en forståelse av at det er konsensustvang og fornektelse av det institusjonelle mangfoldet, når storsamfunnet forventer at NLA skal følge felles kjøreregler. Det er her vi mener NLAs styre bommer, nettopp ved å blande sammen kortene juss og etikk, og kortene livssynsorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner.

Når vi opererer i et samfunn hvor det finnes ulike sett med etiske og moralske normer, blir vi i det store fellesskapet avhengig av jussen for å finne grensen for hva vi alle som fellesskap kan godta. Jussen blir slik våre kjøreregler når vi er en samfunnsinstitusjon blant andre. Disse kjørereglene er politisk styrt og basert på blant annet de internasjonale menneskerettighetene, som er forankret i Grunnloven. Ut over det som ikke er regulert av lovverket, er og bør rommet være stort for ulike måter å tenke og tro på.

Menneskerettighetene er rettigheter alle mennesker har, uavhengig av kjønn, alder, religion, legning eller nasjonalitet. Grupper som ofte er utsatt for vold og diskriminering har like stor rett på vern fra staten de bor i som alle andre. For minoriteter, mennesker med funksjonshemninger, homofile, lesbiske eller transpersoner er dette et veldig viktig prinsipp, understreker FN-sambandet. Staten har både plikt til å ikke bryte menneskerettighetene selv og til å forebygge og forhindre at innbyggerne bryter hverandres menneskerettigheter.

Vi ser klart at etisk og moralsk gode handlinger innenfor ett bestemt etisk rammeverk, kan komme i konflikt med jussen. Når jussen forteller at en praksis er i grenseland, vil det å akseptere jussen på tvers av egen etikk være et grunnleggende premiss for NLAs deltakelse i fellesskapet. Dette premisset må styret ta alvorlig, dersom vi skal kunne fortsette å være en troverdig aktør i samhandling med andre. Dersom NLAs eierorganisasjoner vil endre jussen er dette et politisk anliggende. Da bør politiske institusjoner benyttes for å få til endring. Det blir feil å bruke utdanningsinstitusjoner for å markere et politisk ståsted, der hvor fellesskapets kjøreregler og jussen bør følges. Ellers kan utdanningsinstitusjonene fort bli mistenkt for å bruke sine elever, studenter og ansatte mer som midler for å fremme egne merkesaker, enn som mål i seg selv.

Vi tenker videre at innenfor trossamfunn har man større frihet til å vektlegge egen etikk, moral og trossystem, enn når man velger å bygge utdanningsinstitusjoner. Går trossamfunn inn med bidrag på samfunnets fellesarena, som en utdanningsinstitusjon for lærere med statsstøtte er, mener vi jussen og vitenskapen bør velges når det oppstår tvil. Særlig siden NLA er en liten, kristen og verdibasert høgskole bør vi etterstrebe at det ikke eksisterer tvil om at vi respekterer allmenn rettsfølelse. Det skal særlig gode grunner til for å bryte med den allmenne jussen, selv om det for trossamfunn finnes en unntaksklausul. NLA kan ikke bruke unntaksklausulen til å forkaste den vitenskapen og jussen som fellesskapet bygger på, det bidrar utelukkende til å undergrave vår egen troverdighet som vitenskapsarbeidere.

Det gjør oss opprørt når styret velger å operere i grenseland av jussen og tidvis vitenskapen, og viser til unntaksrettigheter med utgangspunkt i at NLA er en livssynsbasert institusjon. Både studenter og ansatte representerer et mangfold, og er ikke en så homogen gruppe som det kan virke, sett utenfra. Likeverd må være en grunnleggende kjøreregel i vår utdanningspraksis.

I stedet for å støtte vitenskapsarbeidet vårt, hvor rommet for å føre kritisk, informert og faglig diskusjon skal være stort, bidrar styret til å gjøre dette vitenskapsrommet mindre og mindre for alle oss som jobber som vitenskapsarbeidere ved NLA. I tillegg fremmedgjøres deler av studentmassen. Dette skjer ved at styret blander sammen juss og etikk i samlivsspørsmål, og bruker fellesinstitusjoner og ikke politiske institusjoner til å markere sine symbolsaker. Det er denne praksisen i styringen av høgskolen vi er bekymret for, ikke kollegers etiske eller faglige ståsted.