Føydale strukturer truer den intellektuelle friheten

Akademisk frihet. Ytringsfrihet og akademisk frihet går hånd i hånd. De skaper sammen den dynamikk og transparens som demokratiet og kunnskapssamfunnet fordrer. Men noen liker altså ikke at andre skal ha den friheten de selv tar for gitt på egne vegne, skriver Terje Carlsen i dette innlegget.

Publisert

Edelt er menneske, skrev Nordahl Grieg i Til Ungdommen. Grieg tok grundig feil i at mennesker er udelt gode. Det er også av den grunn vi holder oss med institusjoner som en uavhengig presse, domstoler som er uavhengig av politiske konjunkturer og et legalitetsprinsipp som skal beskytte individet mot vilkårlig inngripen i borgernes frihet. Men det er sterke krefter som arbeider mot et slikt fritt og åpent samfunn. I boken, Det åpne samfunn, viser da også filosofen Karl Popper at overgangssjokket til det moderne samfunn basert på universalisme heller enn partikularisme og prestasjonsbasert status versus tilskrevet status, skaper sterke, reaksjonære motbevegelser. Det mest outrerte anslag mot denne friheten kom med Anders Behrings Breviks morbide attakk på politisk ungdom. Det mest overraskende er likevel at vi kan finne holdninger mot akademisk og politisk frihet også i hjemlig presse og akademia. Universitetsavisa har disse dager bragt oppmerksomheten mot en professor Berit Berg som sendte en mail til sin instituttleder om å gå i rette med førsteamanuensis Øyvind Eikrem fordi han lot seg intervjue av nettavisen Resett og fordi han har andre verdier enn Berit Berg.

Akademika har utviklet seg i en foruroligende trend de senere årene. Mange forskere skriver seg derfor inn i en godhetsdiskurs der andres sannheter blir moralske kategorier.
Terje Carlsen
Frilansjournalist og forfatter

Ytringsfrihet og akademisk frihet går hånd i hånd. De skaper sammen den dynamikk og transparens som demokratiet og kunnskapssamfunnet fordrer. Men noen liker altså ikke at andre skal ha den friheten de selv tar for gitt på egne vegne. Som professor Berit Berg. I 2015, nærmere bestemt 3 juni 2015 klokken 17:32- innløp en melding i innboksen min fra en redaktør i Trønder-Avisa skrev til meg:»(…)Vi har blant annet fått en god del reaksjoner fra både HiNT og NTNU-ansatte opp gjennom årene, som mener vi har sluppet igjennom saker med vitenskapelig tvilsomt innhold fra deg(…)». Hva svarte jeg? Jeg har da aldri skrevet artikler i Trønder-Avisa som vitenskapsmann, nettopp fordi jeg ikke er vitenskapsmann. Jeg har derimot skrevet vitenskapelige artikler i en antologi utgitt av Gyldendal akademisk (2008) og i Tidsskrift for Den norske legeforening, som så vidt jeg forstår er vitenskapelig publiseringskanal nivå 1 i det norske universitets- og høgskolesystemet. Så da burde kanskje mine skrifter være godt nok for Trønder-Avisa? Men det var altså noen der ute som har ikke ønsket mine kronikker på trykk i Trønder-Avisa. Mot et slik syn er det nærmest overflødig å argumentere. Som Abraham Lincoln sa det: «Nearly all men can stand adversity, but if you want to test a man’s character, give him power».

Akademika har utviklet seg i en foruroligende trend de senere årene. Mange forskere skriver seg derfor inn i en godhetsdiskurs der andres sannheter blir moralske kategorier. Mange akademikere heier for eksempel på mangfold, og mange skriker etter flere kvinnelige professorer og vil ha flere etniske minoriteter inn i forskerstillinger. Likevel sier brorparten av studentene på universitetet nei til Sylvi og mener om FrP-ere :

  • De har snevert kultursyn
  • Frp-velgere er enkle
  • Frp har en ideologi som ikke er forenlig med forskning
  • Sannhetssøken er det siste jeg forbinder med Frp
  • De dumme er fortsatt dummest!

(Kilde Universitas, 3. mai 2017)

Dette er selvsagt sterkt generaliserende a priori påstander, altså et uttrykk for en flokkdyrmentalitet som jeg ikke kan erindre å ha sett så sterkt tilstede som før nu. Mange akademikere ville derfor hatt godt av å lese Philip Roths bok, Human Stain. Der leser vi om professor Coleman Silks som møter sitt akademiske Waterloo på Athena College i Amerika fordi han bruker ordet «spooks» da han under en forelesning omtaler to fargede studenter som aldri møter til forelesning. At «spook» har en dobbeltbetydning la ikke Coleman alt for mye vekt på i forelesningen, fordi han antok at studenter og lærere forsto hva han mente ut fra konteksten. Journalist Michiko Kakutani sa dette om boka: – Det er en bok som viser tidsåndenes skapende og destruktive kraft!

Her hjemme er det førsteamanuensis Øyvind Eikrem sitt møte med professor Berit Berg som går til sin instituttleder for å innskrenke Eikrems akademiske frihet. Heldigvis mobiliserer toneangivende akademiker og forsvarer Eikrems selvsagte akademiske frihet. Universitetsloven fastslår da også i første kapittel at viteninstitusjoner skal utbre «forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv».

Dessverre har disse bremseklossene i akademia mange og mektige allierte. Jonas Gahr Støre brukte for eksempel avisa Dagen Magazinet som syndebukk i karikaturstriden i 2006. Slik angrep utenriksministeren grunnvollen i vår konstitusjon, Grunnlovens §100, om ytringsfrihet. Og mer: Da samfunnsdebattanten og forleggeren Halvor Fosli kom med debattboken, Fremmed i eget land : samtaler med den tause majoritet, om utviklingen i Groruddalen, skrev Adressas selvkronede konge, Johan O. Jensen blant annet at boken ikke gir plass til samtidig imøtegåelse og er et eksempel på Fremmedfrykt i bokform (Adresseavisen 26.oktober 2015).

Dette var selvsagt et helt fullstendig meningsløst argument mot boken av Jensen. Boken er en monografi med bruk av kvalitative metoder, og således et helt legitimt sosiologisk produkt. Alexander Zlatanos Ibsen har redegjort for dette i Tidsskriftet Minerva. Ibsen er sosiolog med doktorgrad fra University of Arizona; doktoren har ingenting å utsette på det metodiske grunnlaget i Foslis bok. Hva skal man da si til sånne noksagter som Jensen og Berg som vil hindre Opplysningsmennesket frie, skapende kraft? Ingenting kanskje. En får vel bare holde med dem til doktor’n kjem, som min gamle redaktør Magne Magnussson i Levanger-Avisa sa det.