Det norske tellekantsystemet: — Står vi i fare for å falle utfor kanten?

Det norske tellekantsystemet, og ikke minst inndeling av tidsskrifter i flere nivåer, har blitt en forskningspolitisk eksportartikkel. Stadig flere land bruker den norske inndelingen av tidsskrifter for å måle kvaliteten på egen forskning.

Man kan like eller mislike det norske tellekantsystemet, men det er et faktum at norsk publiseringsaktivitet har økt betraktelig etter at systemet ble innført, og vi er nå sammenlignbar med både Sverige og Finland i publikasjoner per forsker. Todelingen av tidsskrifter har muligens også medført at vi har unngått de mest ekstreme forsøk på oppsplitting av forskningsresultater i et større antall publikasjoner.

Om tellekantsystemet alene skal ha æren for økningen i forskningsvolum og kvaliteten på norsk forskning er derimot ikke like klart. Vel så viktig kan ha vært de økonomiske incentivene som ble innført omtrent samtidig. Videre begynte Norges Forskningsråd (NFR) noen år før dette med evalueringer av norsk forskning, og NFR har også introdusert flere eksellensbaserte virkemidler, som unge forskertalenter og sentre for fremragende forskning. Alle disse tiltakene kan ha bidratt til et økt fokus på forskningskvalitet.

I de senere år har det blitt stadig mer fokus på åpen tilgang til offentlig forskning, et arbeid UiT Norges arktiske universitet støtter fullt ut, og hvor vi har ligget i forkant nasjonalt. De signaler som kommer i forarbeidet til FP9 tyder også på at Open Science vil vektlegges tungt i det neste rammeprogrammet, en omlegging som støttes av de norske universitetsrektorene. Det signaleres for eksempel at karrieresystemet og forskningsevalueringer bør støtte og belønne forskere som gjør sine artikler (og data) åpent tilgjengelig.

Det er mange utfordringer knyttet til en større omlegging til Open Access-publisering. En av disse er vitenskapelig kultur, hvor kvaliteten av et vitenskapelig arbeid ofte knyttes til hvilket tidsskrift arbeidet har blitt publisert, og hvor tidsskriftets prestisje gjerne knyttes til tidsskriftets «impact factor». Et viktig element for å lykkes med en overgang til Open Access publisering er derfor å sikre at evaluering av forskere og forskning gjøres med basis i kvaliteten på det enkelte arbeid, og ikke hvilket tidsskrift artikkelen har blitt publisert i. San Fransisco Declaration of Research Assessment (DORA) har nedfelt nettopp dette som sentralt i evaluering av forskningskvalitet, og Leiden-manifestet gir gode retningslinjer for hvordan dette kan gjøres.

Det er gledelig at regjeringen i sine tildelingsbrev til de norske UH-institusjonene anbefaler institusjonene å implementere disse prinsippene og skrive under på DORA. Allikevel har kun et fåtall UH-institusjoner gjort dette. Norges Forskningsråd har signalisert at de ønsker å signere DORA, men vil først avklare om de kan implementere prinsippene i sin egen forskningsevaluering.

Som institusjonsleder er det derfor vanskelig å legge et sterkt press på våre forskere for å få de til å fokusere på kvalitet av det enkelte arbeid og åpne publiseringskanaler, fremfor lukkede kanaler med høy prestisje. Konsekvensen av å følge slike styringssignal kan for den enkelte forsker bli at søknadene om forskningsfinansiering blir avslått fordi man ikke har publisert i det som av evaluatorene ansees som de mest prestisjefulle tidsskrift. Dette til tross for at Norges Forskningsråd (og det Europeiske Forskningsrådet) stiller høye krav om åpen tilgang til den forskningen de finansierer.

Bevilgningen til norske UH-institusjoner avhenger av antall publiseringspoeng vi genererer i forhold til andre institusjoner (resultatbasert omfordeling). Det gis økt vekt til artikler som er av antatt høyere kvalitet ved at de er publisert i nivå 2 tidsskrift. Men dette strider mot anbefalingene i DORA. Det er således litt paradoksalt at regjeringen oppfordrer UH-institusjonene til å slutte seg til prinsippene bak DORA, men selv finansierer sektoren i strid med intensjonene i denne. Regjeringen oppfordrer rett nok til å øke antall Open Access-tidsskrift på nivå 2, men da må vi spørre oss hva vi ønsker å oppnå med nivå-inndelingen:

Ønsker vi et politisk styrt valg av kanal for publisering, eller ønsker vi at forskeren selv velger den kanalen som best sørger for at hun når sitt publikum?

Skal vi da kaste alle kvalitetsmål overbord? Ikke nødvendigvis. Vi kan fortsatt måle kvaliteten på den enkelte forskers arbeider. Man bør derfor kanskje ta en ny titt på en siteringsindikator. NIFU gjorde en vurdering av dette. Konklusjonen i rapporten og den etterfølgende høringsrunden var at merverdien i et slikt arbeid ikke var klar. Men når nivå-inndelingen av tidsskrift antagelig må forkastes for å unngå at vi diskvalifiserer oss i konkurransen om EU-midler, så kan det være verdt å ta en fornyet titt på en siteringsindikator, eller andre indikatorer som på en god måte følger opp anbefalingene i Leiden-manifestet.

Uansett er det viktig at vi revurderer det norske tellekantsystemet, dels for å sørge for at det støtter opp om en nødvendig omlegging til Open Access-publisering, men også for å sikre at norske forskere ikke blir stående igjen når EU sitt Open Science tog forlater stasjonen.