Instituttleder Mona Dahl synes studentene fortjener den ballasten som en mastergrad gir dem. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Instituttleder Mona Dahl synes studentene fortjener den ballasten som en mastergrad gir dem. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Tar til motmæle i masterdebatten

Mona Dahl synes det er bakstreversk å være i mot å bygge mer kompetanse, og er glad for at enda en ny master i helsefag snart er på plass.

Publisert   Sist oppdatert

Samtidig som debatten om «mastersyken» har gått i mediene på forsommeren, og arbeidsgiverorganisasjonene gikk ut og sa at altfor mange nordmenn tar denne graden, gikk styret på Fakultet for helsefag nylig inn for å opprette en ny master i ergoterapi.

Instituttleder Mona Dahl ved Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag synes at debatten er lite relevant når det gjelder profesjonsrettede mastergrader.

— Jeg synes at studentene fortjener å få den ballasten som en profesjonsrettet mastergrad kan gi dem. Det gir dem mer metodekunnskap og gjør dem i stand til å søke belegg for valgene de tar i sin profesjonsutøvelse. Dette kan igjen bidra til å forbedre den kliniske praksisen, sier hun.

Hun viser også til at det er komplekse oppgaver ergoterapeuter og andre i helsefagene står i.

— Kompleksiteten har økt, og utøverne i helseprofesjonene møter pårørende og brukere som stiller mange kritiske spørsmål. Derfor synes jeg det er litt bakstreversk å si at man ikke skal bygge mer kompetanse også hos våre profesjonsutøvere, sier hun.

Jeg synes at studentene fortjener å få den ballasten som en profesjons-rettet mastergrad kan gi dem.

Mona Dahl
Instituttleder, Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag

Kan være et stort skritt

Den nye mastergraden i ergoterapi blir etablert fra høsten 2015, hvis høgskolestyret gjør endelig vedtak om det. Som et viktig skritt på veien fikk instituttet Norges første professor i ergoterapi nylig, en stilling som deles av Unni Sveen og Ingvild Kjeken.

Fra før tilbyr instituttet en videreutdanning i ergoterapi innen allmenhelse. I tillegg har instituttet utviklet en tverrfaglig videreutdanning i velferdsteknologi i samarbeid med NAV og Geriatrisk ressurssenter ved helseetaten i Oslo kommune. Denne skal i gang våren 2015, og har emner både på bachelor- og masternivå. Ifølge Mona Dahl kan den dekke et stort kompetansebehov i helsesektoren.

— Vi fortsetter med disse videreutdanningene så lenge vi har rekruttering, og så vil vi vurdere etterhvert om det er grunnlag for å fase dem inn i masterstudier. For mange er det et stort skritt å søke seg inn på en master, og vi opplever også at arbeidsgiversiden holder litt tilbake og er redd for høyere lønnskrav hvis flere tar master, sier hun.

Kan bli enda en master

Instituttet hennes er et av de minste på Høgskolen i Oslo og Akershus. Det består av to utdanninger og to adskilte fagmiljøer. I tillegg til ergoterapiutdanningen, der det tas opp cirka 90 nye studenter  i år, utdannes det også ortopediingeniører ved instituttet. I år blir det tatt opp 16 studenter her. Dessuten har instituttet koordineringsansvar for folkehelse. 

Mens en del ergoterapeuter har tatt master i andre fag eller tverrfaglig, er det svært få ortopediingeniører som har mastergrad. Men nå kan det bli endring på dette også.

— Vi ser på mulighetene for et samarbeid med Universitetet i Jönköping om en master i ortopediingeniørfag, sier Mona Dahl, som avviser at dette betyr at «mastersyken» har nådd hennes institutt.

— Det har den ikke, men vi trenger praksisnær og relevant masterutdanning. De må sikre gode profesjonsløp som tar opp i seg kompetansekravene som profesjonsutøvelsen til enhver tid krever. Masterne skal bidra fordyping, styrking og utvikling av fagene, og gi muligheter både for nye bachelorkandidater og søkere som har tatt bachelorgrad tidligere, sier hun.

Hun viser til at det nå kreves mastere i land som USA og Canada for å få autorisasjon i helsefagene som instituttet tilbyr.

— I USA vurderes det å legge autorisasjonskravet på doktorgradsnivå for fysioterapi og ergoterapi fra 2017. Masterkompetanse bidrar ikke til å fjerne våre helseprofesjonsutøvere fra praksis, men til å gjøre dem enda bedre til å velge kloke og relevante behandlingsformer og tiltak, sier hun.

Vil utfordre departementet

Begge utdanningene ved instituttet er små, men ortopediingeniørfag er det minste og ligger godt under grensen på 20 studenter per utdanning, som Kunnskapsdepartementet har signalisert skal være et minimum.

— Jeg vil gjerne at vi utfordrer departementet på dette, og høgskoleledelsen har jo også sagt at det er rimelig at det gjøres noen unntak fra denne regelen. Vi er det eneste stedet som tilbyr ortopediingeniørutdanning i Norge, og vi er nødt til å se på etterspørselen i markedet. Selv om ortopediingeniører har en relevant kompetanse som kan brukes bredt innen helseteknologifeltet, så er det primært ortopediingeniører innen proteser, ortoser og ortopedisk fottøy vi skal utdanne. Når vi nå har økt opptaket annethvert år fra 12 til 16 studenter, er dette i tråd med etterspørselen, sier hun.

Flere av de små, nasjonale utdanningene innen helsefag har felles utfordringer, som i stor grad går på at de er dyre å drive. Blant disse er audiologi, optometri og tannteknikk, i tillegg til ortopediingeniørfag.

— Små fag vil aldri kunne oppnå stordriftsfordelene ved å ha mange studenter som gir inntekter, og det er lite faglig synergi å hente på å slå de sammen med store utdanninger. Disse små nasjonale utdanningene krever i tillegg en kombinasjon av teori, ferdigheter og klinisk praksis, og det kreves mye dyrt labutstyr, sier hun.

Underfinansiert

Ifølge Mona Dahl er ortopediingeniørutdanningen, gjerne kalt orto, underfinansiert fra Kunnskapsdepartementets side og plassert i for lav finansieringskategori.

— Dette temaet har vært en gjenganger i flere år. Det finnes ikke en fornuftig grunn til at ikke orto skal plasseres i den høyeste kategorien (A). Hvorfor skal for eksempel medisin være i kategori A, mens orto er i B? Mye av dette er historisk, og ble man først plassert i en kategori, har det vært vanskelig å få endret på det. Konsekvensen er at små nasjonale utdanninger, som denne, må kryssfinansieres internt.

— Dette har vært gjenstand for gjentatte diskusjoner i budsjettforhandlinger på fakultetet, og er flere ganger blitt tatt opp med høgskolen sentralt. Det er fra instituttets side et sterkt ønske at høgskolen forfølger denne saken overfor departementet, sier hun.

I det hele tatt mener hun at de små profesjonene må bli løftet opp og vist fram.

— Skal vi bygge oss opp, være litt unike og profilere oss som et profesjonsuniversitet med stor bredde, så må de små profesjonene også få være med og påvirke og være synlige, sier hun.

Tiden spises opp

Mona Dahl er en av de mange som er blitt intervjuet i forbindelse med underveis-evalueringen som NIFU har gjort av høgskolen. Der tok hun opp problemet at mer og mer av tiden til de faglig ansatte spises opp av administrative gjøremål, i tillegg til at de skal «sjonglere» forskning og undervisning mer enn noen gang.

— Det faglig ansatte må gjøre en masse forfallende arbeid, alt fra å sørge for at kopimaskiner blir reparert, til å ta seg av nytilsatte og administrere pasientklinikker, sier hun.

— Mange slike oppgaver håndteres av faglig tilsatte, og det gjør at det blir hektiske dager for å ivareta primæroppgavene - undervisning og forskning. Mitt klare innspill er at vi må få noe administrative ressurser ut på instituttene, for eksempel en 50-100 prosents stilling avhengig av instituttets størrelse. Det vil bidra til å redusere frustrasjonene som er der i dag, mener hun.

Vil ha en toppleder

Hun har merket seg at NOKUT i sin evaluering av høgskolens kvalitetssikringssystem nylig, påpeker at mye fungerer godt lokalt på høgskolen, mens oppfølging og håndtering videre oppover svikter.

— I fusjonsprosessen har det vært mye fokus på endringer sentralt på høgskolen, og muligens for lite på det som skjer lokalt på instituttene. Vi må få dette til å henge bedre sammen, sier hun.

Et av spørsmålene i underveis-evalueringen fra NIFU er om høgskolen bør ha todelt toppledelse, som i dag, eller om det bør være en toppleder.

— Jeg har hatt god erfaring med overgang til enhetlig ledelse i sykehussektoren. Det framstår for meg som en ryddig organisering med klare linjer. Erfaringene her på høgskolen er også at det fungerer bra med enhetlig ledelse på fakultetene. Etter mitt skjønn er tiden nå moden for å innføre enhetlig ledelse også på toppen, sier hun.

Hun mener også at toppsjefen, det vil si rektor, bør tilsettes og ikke velges, og at åremålsåerioden bør utvides fra fire til seks år.

— Men da er det viktig å ha en bred representasjon blant de som skal vurdere hvem som skal tilsettes, sier hun.

Studentene må med

Et annet tema i NOKUTs evaluering av høgskolens kvalitetssikringssystem er studentenes medvirkning. her mener Mona Dahl at Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag ligger godt an.

— Våre studenter er aktive på alle nivåer. Vi har til og med lederen for Studentparlamentet, Tord Øverland. Vi opplever at studentene engasjerer seg, men vi får tilbakemeldinger om at de forventer mer resultater av innspillene de kommer med, for eksempel gjennom studentevalueringer, sier hun og legger til:

— Men det er ikke alltid de ser justeringene vi gjør, fordi de selv da er gått videre i studiene. Generelt mener jeg at høgskolen må jobbe mer strategisk med å få studentene med i utviklingen av vår høgskole, sier hun.

Burde vært samboere

I dag er de to utdanningene ved instituttet i hver sin bygning og fagmiljøene er helt adskilt. Mona Dahl har et stort ønske:

— Vi burde blitt samlokalisert, og et alternativ ville vært at ergoterapiutdanningen inklusiv folkehelsemiljøet, og gjerne også bevegelseslaben, flytter inn oppover i etasjene i Riksrevisjonsbygget når det blir ledig. Så kunne vi hatt en glassgang over til P44, der ortopediingeniørutdanningen og også Institutt for fysioterapi holder til. Da hadde vi blitt et større miljø, kunne utnyttet fagressursene bedre og fått større faglige synergier, sier hun.