Svarer på kritikken

(Innlegget er først publisert på sykepleien.no)

I  ulike medier har Cathrine Krøger kritisert sykepleiefaget generelt og sykepleieutdanningen ved Høgksolen i oslo og Akershus (HiOA) spesielt.

Hun går også løs på pensumlitteraturen, blant annet en fagbok jeg selv har vært med å skrive. Noen lurer på hva jeg tenker om dette. Hm.

Ifølge Cathrine Krøger sliter sykepleiefaget med å definere seg bort fra «en stusslig rolle som legevitenskapens lillesøster», og møtet med HiOA har vært både «underlig» og «selsomt». Hun skriver at hun selv ville blitt «stum som en østers» hvis hun ble «tvunget» til en samtale med en sykepleier som benyttet «de klamme teknikkene» vi beskriver i vår bok.

Det siste tror jeg ikke noe på. Det er lite i Krøgers tekst som tyder på at hun blir stum hvis det er noe hun misliker. Tvert imot. I teksten sier hun overtydelig fra at hun misliker både sykepleiefaget, sykepleierutdanningen ved HiOA og pensumlitteraturen. Sykepleieforskningen sammenfatter hun (med referanse til andre) som «intetsigende», «uoriginal» og «kvasi-akademisk gjørme». Og konklusjonen er drepende: «En kikk på førsteklassepensum for sykepleie gir et gløtt inn i en så jålete og kvasiakademisk fagdisiplin at forfatterne umulig kan skjønne hva de egentlig skriver.» Hun setter altså poengene sine på spissen. Men der står de jo også best.

Spørsmålet er om Krøgers «kritikk» er velbegrunnet. Hun presenterer seg som litteraturkritiker og sykepleiestudent. Selv er jeg litteraturforsker og professor ved et fakultet som utdanner sykepleierstudenter. Dette gir oss to forskjellige posisjoner å se fra, men også et felles utgangspunkt i interesse for litteratur og språk. Krøger ønsker at fagspråk skal være enkelt, klart og saklig – «strukturert, informativt og ujålete. Blottet for fagterminologiske rariteter». Den oppfatningen deler jeg fullt og helt.

Krøger mener at språket i sykepleiefaget ikke holder mål, og beskriver det som «den tåkete hybriden av et fagspråk de har utviklet de siste tiårene». «For et merkelig språk», tenker hun i møte med en skriftlig oppgave. Og hun gir et konkret eksempel på upresis språkbruk, fra et kapittel i læreverket Grunnleggende sykepleie. Konklusjonen er klar: «jo nærmere vi kommer det spesifikt sykepleiefaglige, dess mer tåkete blir det.»

Jeg mener Krøger kan ha rett i at språket man ofte møter i sykepleiefaglig litteratur kunne vært både enklere, klarere og mer presist. Eksempler hun trekker frem viser også dette med all tydelighet. Språk og tenkning henger ofte sammen, og sykepleie som akademisk fagområde er relativt ungt. Språk og tenkning henger ofte sammen. Her har fagmiljøene en utfordring. Som lærer for sykepleiere i videreutdanninger og på masternivå har jeg selv erfart at mange strever med å skrive enkelt, analytisk og logisk. Grunner kan være at dette har liten vekt i sykepleierutdanningen, og at faglitteraturen heller ikke alltid preges av begrepsmessig klarhet.

Men Krøger overdriver så kraftig at dette blir vanskelig å diskutere. Dessuten velger hun selv å benytte et upresist språk, fullt av negativt beskrivende uttrykk: «jålete», «stusslig», «tåkete», «forunderlig», «selsomt», «kryptisk», «ugjennomtrengelig», «merkelig» (3 ganger), etc. Kapitlet karakteriserer hun som «surrealistisk», skrivemåten som «absurd» og resultatet som «sludder». 

I det hele tatt er det en tendens til foraktfull generalisering i Krøgers tekst som ligger langt fra hennes eget ideal om saklighet og klarhet.

Slik jeg ser henne står hun halvveis inne på et viktig samfunnsområde, skyter med hagle og treffer litt her og litt der – faget selv, sykepleierutdanningen ved HiOA, ulike deler av pensum og sykepleieforskningen. Noen hagl sneier vel også hennes egen fot, så vidt jeg kan se.

Kritikken virker som den er drevet frem av en grunnleggende skuffelse over faget og en utdanning hun hadde store forventninger til.

Til litteraturkritiker å være er Krøger forbausende lite genrebevisst. Hun kritiserer sykepleielitteraturen for et overmål av referanser – «maniske henvisninger».

Hvis det er lærebøker hun sikter til, hører det til genren å vise til sentrale forskningskilder om de ulike emnene, ikke som jåleri, men som hjelp til fordypelse for studentene for eksempel i forbindelse med oppgaveskriving.

Da vi skrev første utgave av Kommunikasjon i relasjoner i 1996 var kildehenvisninger ikke vanlig, og vi måtte gå noen runder med forlaget for å få dette til. Etter det vi hører er denne boken en av de som benyttes mest i oppgaveskriving, og jeg vil tro nettopp det at den er forskningsbasert og viser til sentrale kilder er en viktig grunn til dette.

Krøger kritiserer for øvrig boken for å være «som en mattebok med fasit». Delen av boken som kritiseres er en innføring i grunnleggende kommunikasjonsferdigheter skrevet med tanke på ferske studenter som kommer rett fra skolen. Jeg forstår godt at Krøger med sin livserfaring synes det er litt enkelt. Det jeg synes er vanskeligere å forstå er at hun harselerer over at boken er faglig oppdatert – «en revisjon av en revidert utgave av første versjon, ikke duggfrisk, akkurat.» Og verre skal det bli, for den kommer i ny revidert utgave neste år.

Den forskningsbaserte læreboken er en krevende genre. Internasjonalt er de beste og mest brukte lærebøkene gjerne utviklet gjennom mange revisjoner av forfattere som selv er aktive forskere på feltet og bredt orientert. Dette er den modellen vi følger.

Å bidra til høyne nivået på lærebøker, som jeg håper er noe av Krøgers hensikt med kritikken, er også krevende. Det forutsetter at man skaffer seg kunnskap om genren, leserne, læreprosessene boken inngår i og i noen grad også forskningen på feltet. Mitt inntrykk er at Krøger har en jobb å gjøre på dette området.

Spørsmålet er om dette er god nok grunn til å avvise Krøgers kritikk. Jeg synes ikke det. Hun har et viktig poeng når det gjelder språket i deler av den sykepleiefaglige litteraturen. I tillegg fremstår kritikken som et personlig vitnesbyrd om hvordan en faglig engasjert og språkkritisk førsteårs student har opplevd og tenker om ulike sider ved sykepleierutdanningen. Det er gjerne de som kommer utenfra og ser inn som ser klarest. Og studenterfaringer bør man lytte til – enten man er leder, lærer, forlagsredaktør eller fagbokforfatter.