Svært godt om krig og hvordan leve videre

Den lille fjellandsbyen Srebrenica ble åsted for en massakre av ufattelige dimensjoner. 8372 gutter og menn ble drept. De ble drept fordi de kunne ha vært eller kunne ha blitt soldater for den bosniske siden av krigen. Det er disse hendelsene som danner utgangspunktet for Quo Vadis, Aida?.

Filmens bosniske manusforfatter, regissør og produsent Jasmila Žbanić, har laget en film som ser ut til å ivareta de historiske hendelsene på en etterrettelig måte. Hun forteller først og fremst om dagene før massakren, der serbiske styrker under ledelse av general Ratko Mladić inntok Srebrenica og fordrev rundt 25 000 bosniere. En del av bosnierne ble midlertidig innkvartert i en nederlandsk drevet FN-leir i regionen, mens de fleste befant seg ute i nærområdene. FN hadde gått ut med en erklæring om at dette området var en sikker sone for sivilbefolkningen. Det skulle vise seg å ikke stemme.

FAKTA

Quo Vadis, Aida?

• Premiere: 03.09.2021
• Skuespillere: Jasna Djuricic, Raymond Thiry, Emir Hadzihafizbegovic, Jovan Zivanovic
• Sjanger: Drama
• Regi: Jasmila Žbanić
• Nasjonalitet: Bosnia-Hercegovina
• Aldersgrense:12 år
• Språk: bosnisk/nederlandsk/engelsk/serbisk

Filmens hovedperson er den bosniske tolken Aida Selmanagić (Jasna Đuričić). Hun er tolk for ledelsen i FN-leiren, og befinner seg derfor tett på begivenhetene. Det er også Aidas perspektiv Žbanić bruker for å fortelle historien. Det er et godt valg. Aida befinner seg inne i FN-leiren. Det ser ut til å gi den beste beskyttelsen. Etter hvert finner hun også sin ene sønn der. Men mannen og den andre sønnen er utenfor og Aida bruker all sin påvirkningskraft på å få dem innenfor. Etter hvert viser det seg at det har liten betydning om man befinner seg innenfor eller utenfor portene. General Mladić vil ha alle bosnierne bort. Han organiserer, i et lurespill med de nederlandske FN-troppene en storstilt transport via busser.

Mye av filmen er holdt i en form som kan minne om en direkte reportasje fra det som skjer. Det kler innholdet. Vi trekkes med - i hælene på Aida. Hun forsøker å forstå hva som skjer og å gjøre det beste ut av en situasjon hun opplever som en uavvendelig reise mot avgrunnen. Det er et spennende, realistisk drama vi er vitne til. Fortellerformen er likevel ikke heseblesende. Vi blir ikke vitner til den direkte volden. Det er heller en slags fattet verdighet som snakkes fram. Særlig gir Đuričić et slikt uttrykk i sin tolkning av tittelrollen.

Måten serberne behandler den bosniske sivilbefolkningen på i Quo Vadis, Aida? gir assosiasjoner til film og bilder vi har sett fra tyske konsentrasjonsleire under annen verdenskrig. Menn og kvinner skilles fra hverandre, personlige eiendeler må legges igjen - og i siste runde også id-papirer. Det er vondt å se.

Žbanić tillegger for øvrig i hovedsak bosnierne den verdige posisjonen. Serberne i hæren til Mladić kommer ikke spesielt bra ut av filmen. De nederlandske FN-soldatene blir heller ikke omtalt særlig positivt - men heller overveiende svake og ubesluttsomme.

Filmens tamme og litt fjerne tittel avspeiler på ingen måte det menneskelige dramaet som utspiller seg i disse julidagene i 1995. Den får sin forklaring mot slutten, men den står seg dårlig som tittel på filmen. Når det er sagt er det verdt å legge merke til de tre siste scenene - i en leilighet, i et likhus og på en skole. Her forteller Žbanić en historie om ettertiden - det som skjer og kan skje etter krig. Mer skal ikke avsløres her, men legg merke til hennes dramaturgi og sorg-vakre iscenesettelse i de tre siste scenene. Her løfter hun filmen enda høyere enn det hun har gjort i hoveddelen.

Jasmila Žbanić har laget et sant humanistisk verk. Filmen forteller om krigens redsler. Først og fremst slik krigshandlingene rammer sivilbefolkningen. Men filmen er også et innlegg i en diskusjon om hvorvidt dem som rammes av krig bør huske det som hendte, eller om de bør forsøke å legge det bak seg. Hennes eget standpunkt framstår som tydelig. Samtidig viser hun fram at også andre synspunkter finnes.

Storheten i Quo Vadis, Aida? kommer fram i at den forteller fram det almene i lys av det lokale - og gir begge nivåer god behandling.