Evalueringen av Senter for velferds- og arbeidslivsforskning

Evalueringen av SVAs (Senter for velferds- og arbeidslivsforskning på Høgskolen i Oslo og Akershus) første virkeår var en spennende prosess. Kompetente personer ga et blikk utenfra på hvordan vi driver instituttene AFI (Arbeidsforskningsinstituttet) og NOVA (Norsk institutt for for forskning om oppvekst, velferd og aldring) som enheter innenfor høgskolens organisatoriske ramme og rutiner.

Ved oppstarten for halvannet år siden var det sterke stemmer som avskrev muligheten for å drive ekstern finansiert oppdragsforskning integrert i en UH-institusjon. Listen over juridisk, økonomiske og kulturelle forskjeller mellom markedsbasert og budsjett-tildelingsbasert virksomhet er lang. Påstanden var at høyskolens egentyngde ville slipe bort de egenskaper en forskningsorganisasjon må ha for å kunne klare seg i et oppdragsmarked med sterk konkurranse.

Evalueringen legger vekt på disse kulturforskjellene. Men forskjellene oppfattes ikke som hindre, men som erkjennelser av faktiske forhold som hele Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) må leve med, og lære seg å leve bedre med. Slik HiOA er i dag kan høgskolen ikke være i om 5, 10 og 15 år. Det er derfor vi har Strategi 2020, det er derfor vi alle deler en ambisjon om å øke høgskolens inntekter fra bidrags- og oppdragsforskning (‘BOA-virksomhet’) . I dag utgjør BOA-inntektene 5 prosent av HiOAs inntekter.

Alle vinder tilsier at høgskolen må øke denne andelen. I Sverige diskuterer universitetene hvordan de skal komme over 20 prosent eksternfinansiering. Skal HiOA nå sine mål om å bli et fullblods profesjonsuniversitet må vi drive mer forskning, og denne vil bare kunne la seg finansiere med økte eksterne inntekter. HiOA må ha flere medarbeidere som har kompetanse på å vinne prosjekter i Forskningsrådet, i Horizon 2020, i det offentlige anbudsmarkedet og i det private markedet. Noe økt kompetanse fikk HiOA (gratis) gjennom innlemmingen av AFI og NOVA. Spørsmålet nå er hvordan HiOA ytterligere skal øke denne kompetansen.

Når mer virksomhet blir ekstern finansiert øker alltid risikoen ved at inntekter (og dermed arbeidsoppgaver) kan falle fra. Dette er en risiko høgskolen må påta seg dersom den skal nå sine mål. Risikoen kommer altså ikke ved at HiOA integrerer tidligere selvstendige forskningsinstitutter som sådan. Risikoen følger med fordi flere at HiOAs forskere finansierer sin forskning ved BoA-inntekter. Og så vidt vi har registrert, så erkjenner alle at mer forskning krever større eksterne inntekter.

SVA-evalueringen konkluderer med at  «SVA funker», slik evalueringskomiteens leder spissformulerte det ved fremleggelsen av rapporten. Men, konkluderer rapporten, det er ikke er mulig etter så kort tid å fastslå endelig suksess. Det er fortsatt er mange potensialer å hente ut. De konkluderer også med at høgskolen må utvikle en strategi for BOA-forskningen for hele HiOA-organisasjonen. Vi  kjenner oss godt igjen i disse konklusjonene.

Vi har oppnådd en del, særlig når det gjelder å få instituttene til å fungere innenfor HiOA. Prosjektinngang og driftsøkonomi i AFI og NOVA har aldri vært så bra som nå. Men det gjenstår mye når det gjelder integrasjonen overfor det øvrige HiOA. Dette betrakter vi som uforløste potensialer som vi gradvis vil realisere gjennom samarbeid med de faglige kreftene på fakultetene. Dette samarbeidet må vokse fram nedenfra, drives av medarbeiderne selv og deres faglige ambisjoner. Synergieffekter kan ikke instrueres fram ovenfra i kunnskapsorganisasjoner. Forskere må oppdage hverandre. Dette arbeidet må ta tid. Vi har startet.

Nylig vant AFI et større BIA-prosjekt i NFR gjennom et samarbeid med Instittutt for journalistikk og mediefag. Dette prosjektet vant AFI fordi vi hadde inngrep med utdanningen av framtidens arbeidskraft i sektoren. Prosjektet ble vunnet fordi det kom fra HiOA med den troverdighet det gir for påvirkning av utdanningene i framtiden. Forskningsrådet ønsket ikke ”bare” forskning, de ønsket også at forskningen skal spille en rolle i utdanningen (og i mediebedriftene).

SVA-evalueringen skisserer tre mulige modeller for organiseringen av SVA i framtiden. Evalueringsgruppa sier samtidig at de ikke har grunnlag for å rådgi hvilken modell. SVA-ledelsen mener disse modellalternativene er et utgangspunkt for diskusjon. SVA har så langt fulgt en linje som vi kaller skrittvis pragmatisme. Vi «støper» ikke en endelig modell i dag, en mer permanent organisering av SVA må utvikles gjennom erfaring, evaluering og forbedring, - og i tett samarbeid med de ansattes organisasjoner.  

Organisering er et spørsmål om hva som er hensiktsmessig i forhold til oppgavens som skal løses, ikke prinsipper. Denne pragmatismen har, ifølge evalueringsrapporten,  så langt fungert bra.  Strategien er endringsorientert, den er tuftet på verdier om medbestemmelse og medvirkning og den er fleksibel i forhold til nye utfordringer. En slik ny utfordring er muligheten for at SVA skal ta opp i seg NIBR og SIFO.

SVAs svar på det er at for SVA isolert, så er ikke dette avgjørende. Men vi ser at for HiOA totalt så vil dette styrke institusjonens forskning og utdanning. På samme måte som AFI og NOVA har bidratt til HiOAs utvikling. Hvis det blir vedtatt en virksomhetsoverdragelse, så mener vi at SVA har vist at vi ved vår pragmatisme kan håndtere en slik virksomhetsoverdragelse og bidra til at de to nykommerne skal kunne fungere og utvikle seg innenfor HiOA.