Forskere er betydelig mer opptatt av av sin egen publisering, enn å fagfellevurdere andres. Foto: Benjamin A. Ward/HiOA
Forskere er betydelig mer opptatt av av sin egen publisering, enn å fagfellevurdere andres. Foto: Benjamin A. Ward/HiOA

Peer review i dagliglivet

Hvordan kan vi ta vitenskapen tilbake fra dårlige gjennomarbeidede nettmagasiner, spør medisinprofessor Johanne Sundby i dette innlegget.

Publisert   Sist oppdatert

Hver dag får jeg en mail fra en eller flere tidsskriftsredaktører, eller snarere fra deres internettbaserte, automatiserte redigeringsprogram, med forespørsel om å se på artikler med temaer jeg kan noe om. Jeg har forskererfaring på flere felt, og det er nesten alltid relevante temaer. Jeg er en som leser mye slikt og ofte blir spurt. I det siste veldig ofte.

Som oftest er det plundrete bare å få svart, ja, nei eller «søren ture, dette gidder jeg ikke svare på … fordi det fordrer at man logger seg inn med obskure brukernavn og enda mer kompliserte-å-huske passord. Jo da, man kan bruke «lag nytt passord-funksjonen», men alle omveier tar tid, og all tid er kostbar. Svarer en ikke innen kort tid, begynner de å mase.

Ikke alt er irrelevant. Noen av tidsskriftene er gode, og artiklene de sender meg, er også gode. Da er det litt artig å lese og vurdere. Noen tidsskrifter er ikke så greie, og sender meg uferdige manus der det gjenstår mye arbeid. Sender jeg dem tilbake med krav om omskrivning, får jeg den ofte igjen om to måneder, litt bedre og til ny vurdering. Noen ordentlig redaktør treffer jeg ikke, jeg kommuniserer med et automatisk apparat, og med forhåndsbestemte skjemakategorier.

Jeg leste nettopp at for å få artikler inn i renommerte tidsskrifter, hjalp det å være engelskspråklig av fødsel og komme fra et rikt land. De artiklene jeg vurderer, er ikke i den kategorien. Noen er dårlig omarbeidede masteroppgaver med altfor mange ord, noen har ikke brukt tekstbehandlingsprogram, noen kan ikke basal statistikk, og har prosentandeler med fem desimaler når N er tjue. Noen – mange – burde aldri vært sendt inn i det formatet de kommer til meg på.

Dette er «open access»-medaljens bakside. Jeg får en økende arbeidsbyrde uten synlige tellekanter, strømmen av forespørsler avtar aldri, kvaliteten på vitenskapen er ikke optimal, og det er vanskelig å skille klinten fra hveten.

Jeg er for bred tilgang til forskning. Men noen må gjøre jobbene.

Johanne Sundby
Professor i medisin, Universitetet i Oslo

I et stort – ganske kjent tidsskrift spurte de om jeg ville avansere til redaktør. Da kunne jeg få lov til å publisere med rabatt. Det er da noe. Jeg ble beæret, men holdt bare ut to uker. Jeg fikk enda flere artikler å bakse med, og oppgaven var å finne egnede «review-ere» gjennom et internettbasert register, ikke å sette sammen et bra tidsskrift. De fleste sier nei, eller svarer ikke. Jeg skjønte at jeg var lite smart. Forskere vil publisere, men å være «peer reviewer» og redaktør, henger ikke høyt. Å eie et tidsskrift er sikkert lukrativt, siden så mange vil publisere og vil betale for det.

Jeg er for bred tilgang til forskning. Men noen må gjøre jobbene. Internett har gjort det til en rutineoppgave, mer enn en spennende, kritisk tankevirksomhet. Hvordan kan vi ta vitenskapen tilbake?

Innlegget er først publisert i Uniforum