Styreleder Syvertsen:  «Jeg har betalt for å være blid»

Medieprofessor ved Universitetet i Oslo, Trine Syvertsen, synger på siste verset som styreleder ved OsloMet. Hun har gjennomført sitt siste styremøte og åtte år med styreklubba er tilbakelagt. 

I juni 2015 fikk hun telefonen fra Kunnskapsdepartementet som spurte om hun ville ta på seg vervet som den aller første eksterne styrelederen ved daværende Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Den en gang så omstridte lederen ved Universitetet i Oslo trengte bare et døgn på å tenke seg om. Hun sa i et intervju den gangen at hun «liker pionerarbeid, brytninger, dilemmaer og vanskelige oppgaver». Og de siste åtte årene har hun holdt på med nettopp det. 

Å ta høgskolen hun ble styreleder for over til å bli universitet, var pionerarbeidet og ikke spesielt vanskelig. Vi møter henne i kaffebaren i campus Pilestredet få dager etter at hun har ledet sitt siste styremøte ved OsloMet.

De facto-universitet

— Curt (Rice red.mrk), som var rektor det gangen, gikk tidlig ut og sa at høgskolen de facto var et universitet allerede. Jeg husker jeg ble litt skremt da, for vi var jo i grunnen ganske langt unna å være akkurat det. Særlig når det gjladet doktorgrader hadde HiOA et godt stykke igjen før kravene om å bli universitet var oppfylt, sier hun, og forteller at flere av kollegene hennes ved Universitetet i Oslo hadde det morsomt med akkurat dette. «Så hvordan går det med styrelederen ved de facto-universitetet», kunne de fleipe med. 

Tidligere styre og ledelse ved høgskolen hadde lagt til grunn og vedtatt at HiOA skulle bli universitet, så det var «bare» for den nye ledelsen å surfe i mål. Men regjeringen med statsråd Torbjørn Røe Isaksen (H) i front, hadde fortsatt fryst mulighetene til å opprette nye universiteter i Norge og de ønsket også å innføre strengere regler for de som ville endre status på institusjonen sin. 

— Men Curts framgangsmåte utløste en fantastisk energi som bidro til at HiOA faktisk ble universitet noen år senere, sier hun.  

Ingen stor motstand

--Det var ingen stor motstand mot universitetsplanene ved HiOA, men det var en del uenighet om formen og mange var opptatt av hvordan man skulle ivareta studentene og undervisningen opp imot kravene om mer forskning, forteller Syvertsen. 

--Men vi fikk det til til slutt. Curt var ekstremt dyktig til å jobbe både internt og eksternt og har mye av æren for at Høgskolen i Oslo og Akershus fikk universitetsstatus. Statsråd Torbjørn Røe Isaksen kom i taxi med en blomsterbukett og rektor og vi fra OsloMet tok imot i litt for trange gule t-skjorter med det nye navnet, OsloMet på, ler Syvertsen. 

— Ja, for dere jobbet også ganske mye med å få navnet på det nye universitetet på plass? Det var ikke så mange som jublet for OsloMet - storbyuniversitetet? 

Trine Syvertsen humrer over kaffen på andre siden av bordet igjen. 

— Nei, der var motstanden stor, og temperaturen på debatten høy. Jeg har fra dag én syntes at OsloMet var et bra navn, men det var med knappest mulig flertall at det ble vedtatt, med seks mot fem stemmer. Og det var ikke noe reelt alternativ vi stemte over heller, nesten halvparten av styret stemte rett og slett bare imot hele  OsloMet-navnet, sier Syvertsen. 

Navnediskusjon

Over 80 navn ble diskutert i prosessen, og finalistene var i tillegg til OsloMet - storbyuniversitetet, Universitetet Nova og Aker Universitet. Men i en forhåndsdrøfting i et møte i juni 2017 kom det fram at det var flertall for OsloMet. Både Språkrådet, en rekke ansatte og enkelte PR-eksperter og flere til, syntes det var et håpløst og konstruert universitetsnavn. På styremøtet i desember samme år ble OsloMet-navnet såvidt vedtatt. Og i januar 2018 ble høgskolen til Oslos andre universitet.

--Men nå er OsloMet innarbeidet og det ble slik du ønsket deg? 

— Ja, det er godt innarbeidet og fungerer veldig bra. Skrivemåten varierer fortsatt i mediene, ser jeg, og noen fleiper med det ennå.  Uansett;  OsloMet er blitt et veldig godt og anerkjent universitet, mener Syvertsen. 

— Men fortsatt litt mye høgskole i veggene? 

— Det skal være høgskole i veggene her. Profesjonsutdanningene er det viktigste på OsloMet og det har vi klart å videreføre, sier den avtroppende styrelederen.

Større uenighet kom

Syvertsen mener motsetninger og uenigheter i universitetsdebatten var ganske dempet, men etter hvert når man gikk over til neste periode og debatt om veivalg, styring, ledelse og ikke minst lokalisering av campus på Romerike ble uenigheten større og saken vanskeligere. 

Universitetsledelsen tapte to viktige voteringer om campus Romerike for eksempel. Og i tillegg fikk man nedstenging og koronapandemi, som heller ikke gjorde styrearbeid og ledelse enklere.

— Vi hadde styremøte på OsloMet 12.mars 2020, det var nesten symbolsk. Vi fleipet med at stemningen var litt som i baren på Titanic, den dagen Norge stengte ned. I samme møte fikk også ledelsen flertallet i styret mot seg på forslaget om å samlokalisere OsloMet i Pilestredet i byen, og ikke videreføre en campus på Kjeller og Romerike. Styret ville tvertimot at det skulle opprettes en egen selvstendig campus på Romerike, men under en forutsetning: at den ikke skulle ligge på Kjeller.  

Syvertsen husker at mange fra styret gikk ut på pub etter styremøtet, men det var fortsatt en «rar» stemning - og klokken 18.00 stengte puben de besøkte også, nedstengingen og pandemien var over Norge for fullt. 

Rett i møkkakjelleren

— Og mange gikk i kjelleren, da - det var ikke lett å være leder under pandemien? 

— Pandemien i seg selv var en veldig stor belastning på alle, og OsloMet kjørte en streng linje. Det er krevende å være leder digitalt, og absolutt mange fordeler med å møtes fysisk: man kan ta pauser, snakke sammen på gangen, sy sammen kompromisser, flikke og pusse og file på vedtak på en helt annen måte. Jeg tror også folk blir hyggeligere av å møtes ansikt til ansikt, enn kun å møtes digitalt og stirre på hverandre via skjerm, sier Syvertsen. 

Selv gikk hun bokstavelig talt helt ned i møkkakjelleren. Syvertsen bor i et hus som er en ombygd stall rett ved OsloMet og trakk ned i kjelleren til hjemmekontoret. 

— Og styremøtene etter denne datoen, som alle var digitale, var mye vanskeligere. 

— Vi var ikke den beste versjonen av oss selv, ikke jeg heller. Jeg gikk mellom følelsesmessige ytterpunkter, fra å være veldig sint, til å bli veldig lei meg og veldig begeistra når jeg fikk til zoom-forelesninger for eksempel. Det var vanskelig å være student og ansatt. Men det er undervurdert hvor vanskelig det var å være leder - og dermed også styreleder - under pandemien, sier Syvertsen. 

Betalt for å være blid

Hun hadde et ferskt styre som var blitt oppnevnt og valgt fra høsten 2019, og den eneste fra det gamle styret som fortsatte en periode til; var nettopp styrelederen. 

— Jeg har bare en lederfilosofi, jeg er betalt for å være blid, du kan ikke surne. Ofte får jeg spørsmål om hvordan jeg kan huske så mange navn og folk. Jeg sier at jeg synes det er viktigere å glemme. Glemme grums og dårlige opplevelser, og det bruker jeg sommerferier og juleferier til. Og det funker. Noen av de mest problematiske arbeidsmiljøene jeg har opplevd har vært der hvor folk har problemer med å glemme. Man må legge ting bak seg, sier Trine Syvertsen, og hun legger til: 

— Under pandemien så kjente jeg på at det var for mange rå emosjoner i alle retninger for mange, og pandemien varte også mye lenger enn vi hadde trodd. 

— Jeg har tenkt veldig mye på om vi kunne håndtert denne Kjeller-saken annerledes, men det er vanskelig å se. I desember 2021, skulle vi gjøre et nytt vedtak og igjen fikk ledelsen flertallet mot seg. Ledelsen ville til Ahus, men styret sa nei, de ville til Lillestrøm, også denne gangen ble det vedtak med knappest mulig flertall og én stemmes overvekt.

Rice til Ås

— Det er gode argumenter for alle tre, Pilestredet i Oslo, Ahus og Lillestrøm. Det er reelt sett ulike interesser, det er ikke meningene til folk det gjelder her, det er en lokaliseringsdebatt. For studentene er Lillestrøm en mye mer attraktiv campus for eksempel. Selv synes jeg Ahus hadde vært spennende å tenke på som en klynge. Men det var ingen stemningsbølge for Ahus, jeg skjønte det. 

— Men disse to vedtakene om Campus Romerike markerte veldig begynnelsen og slutten på første fase i styrearbeidet ved OsloMet, sier hun. 

Og så ble det våren 2022 og da fikk rektor Curt Rice ny jobb. Han sa opp stillingen sin ved OsloMet midt i sin siste rektorperiode og skulle begynne som rektor ved NMBU i Ås. 

— Det var en krevende situasjon, fortsatt pandemi, og Nina Waaler tok over som konstituert og gjorde en strålende jobb i en veldig vanskelig tid,  sier Syvertsen.

— Sett utenifra har det også sett ut som om det har vært ulike faser ved OsloMet. Universitetssatsingen i starten var veldig tydelig, men så ramlet det hele litt sammen når universitetssaken var klar. Man manglet et nytt prosjekt? 

— Jeg tror ikke at universiteter kan ha ett prosjekt hele tiden. Noe som er bra med universiteter er at de ikke skal noe sted. 

— Denne gangen skulle dere jo til Romerike et sted? 

— Ja, det er så, men god undervisning, god forskning og god formidling er hovedvisjonen og  universiteter skal ikke hele tiden flytte seg fra en posisjon til en annen. Men selv om det var vanskelig, så var det også spennende å være styreleder i en periode som var preget av uenigheter, konflikter og vanskelige arbeidsforhold. Jeg synes det er interessant med vanskeligheter også. 

Interessante vanskeligheter

— Ja, tittelen på tiltredelsesintervjuet ditt i Khrono var nettopp det, at du likte «pionerer, dilemmaer og vanskeligheter». Og det fikk du?

— Ja! Jeg har også tenkt en del på om det gjorde det lettere eller vanskeligere med den tette mediedekningen vi var utsatt for av Khrono, når man hadde vanskelige saker. Men jeg har kommet fram til at vanskelige saker er vanskelige uansett, og jeg synes ikke det er blitt vanskeligere med Khrono der, selv om nettaviser er med hele tiden, og vi får mye kjeft innimellom som oppleves urettferdig. Men jeg har følt meg mindre ensom ved å ha Khrono der når det gjelder vanskelig saker, sier hun.

— Hva mener du med det?

—  Jeg er jo medieviter og kan bruke litt store ord. Det er mediene på mange måter som skaper nasjoner og fellesskap. Medier skaper sektorer også. Før Khrono hadde ikke jeg noen følelse av å være med i en sektor. På den ene siden er det mediekjøret, tabloide stikk og vinklinger, påminnelser om hva som har skjedd før. Men vi får også via medier vite om andre i samme situasjon, og da føler man seg ikke så alene lenger. Og så er det jo faktisk sånn at mange viktige lærdommer er pakket inn i dritt, sier hun og legger til: 

— Mediedekning bidrar til en administrativ profesjonalisering også, så lenge mediedekningen er profesjonell, sier hun. 

Tilhenger av åpenhet

Syvertsen har også vært en tydelig tilhenger for åpenhet i styremøtene ved OsloMet. 

Hun mener også at åpne styremøter en en fordel for ansatterepresentanter og andre som oppnevnes og velges. 

— Vi har et ansvar for å gjøre styreposisjonene attraktive og noen skal drive valgkamp for å bli valgt inn. Da må de få lov til å «hilse hjem» for eksempel, sier hun.

Hun må også berømme OsloMet-rektor Christen Krogh og hans nye team, det blir også veldig bra, mener Syvertsen. 

— Og de - samt din etterfølger i styrestolen, Vibecke Hverven - vil vel få noen vanskelige og interessante saker å behandle, blant annet økonomi, kutt og nedskjæringer? 

— Det er jeg veldig glad for at jeg ikke trenger å si noe om, smiler hun, straks på vei til Hvaler og sommer og ferie.

LEs også fra 2017

Syvertsen: Med alkoholen kommer tafsingen i akademia