En hyllest til de som virkelig fortjener det

Publisert - Sist oppdatert
Jeg kommer til å huske hun ene kantinedama som av og til kan hviske at «Du, det kommer boller med glasur etterpå», skriver Karoline Skarstein, som straks avslutter studiene ved Høgskulen på Vestlandet. Arkivfoto: Silje Takle

Jeg kommer til å huske hun ene kantinedama som av og til kan hviske at «Du, det kommer boller med glasur etterpå», skriver Karoline Skarstein, som straks avslutter studiene ved Høgskulen på Vestlandet. Arkivfoto: Silje Takle

Ros. Det er ikke de gode foreleserne eller veilederne Karoline Skarstein kommer til å huske når hun straks er ferdig med studenttilværelsen.

Det vandrer grandiose personligheter i gangene, sikkert ikke bare på mitt campus. Professorer, førsteamanuensiser og det som verre er å stave. Den ene med finere tittel enn den andre og det finnes ikke et øyeblikk en foreleser elsker mer enn når vedkommende kan stå foran et fullt auditorium og snakke om sine egne titler før de kobler opp den reproduserte powerpointen.

Foreleser er for øvrig også den eneste yrkesgruppen som kan slippe unna med å skryte av hvor dårlig jobb de faktisk gjør. Etter syv år som student er jeg mektig lei av forelesere som starter nye emner med å skryte av at «I emnet mitt pleier 70% å stryke».

Som om en ingeniør skal si at «Halvparten av broene mine tåler ikke sidevind». Så har du de foreleserne som klarer å være noe helt annet, selvsagt, de finnes.

Det er jo alle disse som utgjør hjertet.
Karoline Skarstein
Sosiologistudent, HVL

De som ikke springer med halen mellom beina ut av auditoriet med en gang timen er over for å slippe å svare på spørsmål fra studentene. De som ikke sender hissige mails i retur om du spør dem om noe. «Nå er klokken 16:03, arbeidsagen min er over for tre minutter siden. Unødvendig å sende mailer etter 16:00».

De foreleserne som klarer å tenne interessen din for ting du aldri i livet trodde du skulle interessere deg for. De beste foreleserne er ikke på campus så veldig lenge, de blir raskt snappet opp av universitetene. Og det er ofte disse man snakker om når man snakker om kvalitet i utdanning. Forelesere, studieplaner, studieforskrifter, pensumlister osv.

Når Kunnskapsdepartementet begynte å tvinge mindre høgskoler sammen i fusjoner var det også motivet: «Samlede fagmiljøer». Fagmiljøet blir liksom hjertet i enhver utdanningsinstitusjon. Litt ufortjent.

Det er absolutt ikke dem jeg kommer til å huske etter 7 år som student. Jeg kommer til å huske kantinedamene. Uansett hvor trøtt og lei livet jeg er fem over åtte om morgenen står de der. Jeg fatter ikke at det er mulig å være i så godt humør, når hordene av studenter de tar i mot er morgengretne og sure som alltid.

Jeg kommer til å huske hun ene kantinedama som av og til kan hviske at «Du, det kommer boller med glasur etterpå», bare fordi hun vet at det ikke finnes noe jeg elsker mer på hele kloden.

Jeg forteller alltid den samme vitsen: «Hehe, nei, det er ikke bra, setter seg rett på hofta» og så flirer vi. Likevel kommer jeg igjen rundt lunsj-tider og da trøster hun svakhetene mine med at «Det er lov å kose seg».

Jeg kommer til å huske bibliotekarene som hver gang kjefter på meg fordi jeg er for dårlig til å levere tilbake bøker. Som rister på hodet og ler oppgitt, men som likevel hjelper meg med å finne enda mer lesestoff, fordi jeg selv etter fem år på campus ikke har skjønt hvordan vi navigerer i hyllene.

For ikke å snakke om alle de sikkert ekstremt dumme spørsmålene jeg har stilt i Studenttorget de siste årene. Jeg er sikkert innom i hvert fall fem-seks ganger i året for å spørre om hvordan man melder seg opp til eksamen, fordi jeg glemmer det like fort igjen.

Rådgiverne på campus som tar i mot meg hver gang jeg skal fylle ut et skjema og som ikke flirer av skjema-angsten min. Noen ganger trenger jeg bare at andre ser over og sier at «Jada, Skarstein, du har fylt ut skjemaet riktig».

Renholderne som står der klokka seks om morgenen. Som ler av meg når jeg kommer gjespende inn døren. Som vasker rundt meg på musikkrommet, selv om jeg på ingen måte har booket rommet slik jeg skal gjøre.

Vedlikeholdsavdelingen som må rykke ut når en stakkars fugl forviller seg inn i kantinen. Og som står og klør seg til haken mens de lurer på hvordan i svarte de skal klare å få den ut.

Vedlikeholdsavdelingen som etter å ha fått klage på inneklima følger opp og spør «Du, var det bedre luft i dag? Prøvde å skru litt».

IT-gutta som sikkert må være drittlei av forelesere som enda ikke skjønner hvordan en videokanon fungerer, men som likevel kommer springende.

Jenta i kassen på bokhandelen som første gang jeg gikk med sminke på skolen utbrøt «Wow, så fin du var». Og som går videre til å kjefte litt for at jeg kjøper pensumbøker først når det er en uke igjen til eksamen. Kokken som når jeg klager på sur grøt svarer at «Hehe, ja, jeg vet, den er ikke god».

Det er jo alle disse som utgjør hjertet. Det er disse som gjør at studentene trives. Og det er disse jeg vil huske når jeg straks er ferdig som student.

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.