Stølens beste smøretips

Nå er det påske igjen, og strie strømmer av nordmenn drar til fjells for å gjennomføre kjemiske eksperimenter som handler om å finne den optimale friksjonen mellom kunstfibermaterialer og snøkrystaller. Kort sagt: De skal på skitur.

Ikke vil du ha bakglatte ski i motbakken, og ikke vil du bli forbikjørt av en kondomdress i utforbakken. Kombinasjonen av feste og glid kan by på nær uoverkommelige utfordringer når føret er skikkelig vanskelig, men heldigvis forstod allerede Fridtjof Nansen hva det handlet om. I 1924 holdt han et berømt foredrag på ærverdige Frognerseteren om «Skienes og kjelkemeiers glidning under vekslende føreforhold», og der pekte han på kjernen i problemet.

Nansen hadde nemlig forstått at snøkrystallene under visse betingelser kan omdannes til et lite vannlag under skiene/meiene, og at vannlaget dannes som et resultat av friksjonen og trykket. Dette vannlaget fører til en kraftig reduksjon av friksjonen, og derfor er det lett å få god gli på skiene når snøkrystallene har en temperatur like under 0 °C. Men samtidig øker risikoen for at skiene skal bli bakglatte, og på Nansens tid var det stor fare for at skiene kunne trekke vann og begynne å kladde – for på den tiden var jo skiene fortsatt av tre.

Nansen hadde rett i at en vannfilm under skiene gir god gli. I dag vet vi også at vannfilmen ikke må bli for tykk, for da øker friksjonen slik at skiene «suger» seg fast til underlaget.

De første «smørekokernes» drøm var å lage en universalsmøring som kunne gi både feste og gli på all slags føre, men dette var en utopi. Moderne skiprodusenter har isteden løst dilemmaet med et lurt knep: De har konstruert ski som er tilpasset skiløperens vekt og styrke, slik at festesmøringen under den midterste delen av skien bare kommer i kontakt med snøen ved fraspark og i oppoverbakkene. Da kan resten av skien behandles med glider, som kan gjøre dem såpeglatte i unnabakken.

Du bør derfor ikke bli fornærmet hvis ekspeditøren i sportsforretningen spør hvor mye du veier: Det gjør hun for å finne akkurat de skiene som vil gi deg feste i oppoverbakken og glid i nedoverbakken. Ikke glem at du veier mer i fullt skiutstyr, med ryggsekk, enn du gjør hjemme på badet.

Skiene og skisålen skal tilfredsstille mange krav, og flere av dem er til dels motstridende. Friksjonen mellom skiene og snøen skal for eksempel være så liten som mulig foran og bak, og et materiale som teflon ville gitt ypperlig glid. Men det er omtrent umulig å få skismøring til å feste seg på teflon, så derfor bruker produsentene en spesiell type polyetylen isteden. Her er det lettere å få skismøringen til å feste seg.

Hvis du har skaffet deg ski med polyetylensåle og den rette spensten, står du egentlig igjen med bare to problemer: Du skal finne den beste glideren foran og bak, og den beste festesmøringen midt under skia. Det er tre faktorer som bestemmer valg av smøring: Nysnø eller gammel snø, fuktig snø eller tørrsnø, og lufttemperaturen. Nysnø har skarpe krystaller, og ved lav temperatur kan de beholde denne formen en stund. Under slike gode vinterforhold må du bruke en hard voks, slik at de skarpe krystallene ikke stikker for langt inn i voksen og gir for mye friksjon.

Men hvis været er mildt og vått, vil snøkrystallene miste fasongen og bli runde. På gammel, grovkornet eller omdannet snø lønner det seg derfor å bruke en mykere voks, som også gir en ujevn overflate i sålen og dermed reduserer suget fra vannfilmen under skiene.

En viktig bestanddel i moderne skismøringer er voks, som er myke, stearinliknende parafiner med mellom 20 og 35 karbonatomer. Smøringen inneholder også mikrokrystallinske vokser, som har flere karbonatomer enn parafinene men danner mindre krystaller. I tillegg kan smøringen inneholde syntetiske vokser med opptil 50-60 karbonatomer i kjedene. Disse gir styrke og holdbarhet til voksen, slik at den ikke slites av. Mengdeforholdet mellom disse tre vokstypene varieres for å tilpasses ulike snøforhold.

Moderne skismøringer inneholder også mange andre stoffer, alt etter hvilke egenskaper som ønskes. Fluorokarboner gir for eksempel god gli i fuktig snø. Noen smøringer inneholder også uorganiske smøremidler som grafitt, molybdensulfid eller bornitrid. Disse stoffene har lagdelte strukturer og gir en smøreeffekt fordi lagene kan forskyves i forhold til hverandre.

I dag får du kjøpt både glider og festesmøring, og alt annet du trenger for en vellykket skitur, i butikken. Men for ca. 100 år siden var forholdene mer kaotiske. Det ble kokt skismøring i bakgårder over det ganske land, med de merkeligste ingredienser. I 1919 arrangerte Oslo skikrets et møte om problemet, og der gikk diskusjonen etter hvert så varmt for seg at formannen Finn Qvale til slutt foreslo å smøre løypene istedenfor skiene!

I dag har vi heldigvis kommet mye lenger, fordi kjemisk kunnskap har bidratt til å gjøre skituren til mer av en lek. Dermed har kjemien også gitt viktige bidrag til den allmenne folkehelsa. God tur, alle sammen!

Jeg ønsker alle en riktig god påske!​

Innlegget er først publisert på Stølens blogg.