Illustrasjonsfoto fra Norsk studentorganisasjons landsmøte i 2016. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Illustrasjonsfoto fra Norsk studentorganisasjons landsmøte i 2016. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Studentpolitikere bør snakke om mer enn studentpolitikk

Engasjement. Studentleder, Kai Steffen Østensen i Agder, mener at studentbevegelsen må snakke mer om ting som ikke er studentpolitikk.

Publisert

Hver eneste dag diskuterer studentpolitikere i hele landet studentpolitiske saker. I kontorlandskaper og rundt møtebord settes automatisk begrunnelse, fagfellevurderinger, læringsmiljøtiltak og et mer studentvennlig boligmarked på dagsorden. De er alle viktige fanesaker som løftes etterhvert som debattene rulleres i ordskiftet om studentenes studiehverdag.

Misforstå meg rett, jeg synes det er bra, men klarer vi med disse sakene å engasjere studentene våre? Tilbakemeldingene jeg får fra både medstudenter, og journalister som spør hva studentene egentlig er opptatt av, bygger på en undertone av at ikke alle er like interessert i den studentpolitiske debatten. Den oppleves for fjern. Selv om sakene kan gi direkte inngripen i deres studiehverdag.

Det kan ikke være uten grunn at våre medstudenter til et demokratisk lavmål velger å avstå fra å stemme i studentvalg landet over.
Kai Steffen Østensen
Leder, Student-organisasjonen i Agder

Det er for så vidt helt greit, til et visst punkt. Studentkravet vil alltid være viktig for å realisere heltidsstudenten, og lik rett til utdanning uavhengig av dine foreldres størrelse på lommeboka er en urokkelig verdi. Likevel må studentbevegelsen klare å engasjere mer enn det vi gjør i dag. Det kan ikke være uten grunn at våre medstudenter til et demokratisk lavmål velger å avstå fra å stemme i studentvalg landet over.

Jeg vet at det ligger mange faktorer bak valget om å ikke stemme. Likevel må vi gå inn i oss selv og stille spørsmålet: Er det riktig å kun diskutere studentpolitiske saker i studentpolitikken?

Ja, vil mange si. Og jeg er for så vidt enig. Vi skal diskutere dem. For uten en stemme som dytter akademia og fastgrodde institusjoner fremover, vil ikke studiehverdagen bli slik vi ønsker den; fleksibel, men også tilgjengelig. Arbeidslivsrelevant, men også eksistensiell. Morsom, men også med et mål om bekreftelse på en kvalitetssikret kompetanse. Med andre ord: vi er studentstemmen og den skal vi være.

Likevel tror jeg vi skal tørre å kaste oss ut i diskusjoner om pensjon, arbeidslivsrettigheter, kulturpolitikk og utdanningspolitikk ut over vår egen høyere utdanning. Hvorfor, tenker du kanskje. Fordi vi en gang skal ut i arbeidslivet – og når den dagen kommer, ville hvert fall jeg likt å sett et annet utgangspunkt for nyutdannede enn det som er i dag.

Det er selvsagt en kritikk til meg selv som studentleder, men også til debatten vi ikke makter å skape blant studentene om de hverdagslige tingene.

En av de sakene som skapte engasjement blant studentene på landsbasis, og som enda pågår på regjeringskontorene, er diskusjonen om forbud mot heldekkende plagg i skoler og akademia. En diskusjon som angår hele samfunnet og alt det vi i akademia utdanner til lærere, sykepleiere, kystøkologer, leger, sosionomer, ingeniører og statsvitere.

Et samlet student-Norge ropte nei til regjeringen og Stortinget. Vi tapte i første omgang, men likevel – vi fikk med oss flere enn de som har påtatt seg rollen som studentpolitiker.

Og det er der jeg tror vi har mye og hente. Jeg mener det er helt naturlig at vi studenter diskuterer sakene som påvirker oss både før og etter studiene – ikke bare fordi vi er en interesseorganisasjon, men fordi vi har mennesker i alle aldre og i alle livssituasjoner. Og fordi vi jobber for at studentenes status skal øke til mer enn bare ungdommer i en utdanningssituasjon. ​