Forskning og utdanning bør bli en del av valgkampen

Politikk er viktig. Også innen høyere utdanning og forskning. Ja, kanskje særlig i vår sektor siden det her særlig gjelder å planlegge for de lange horisontene. Å utdanne forskere, utvikle forskningsmiljøer og sette i gang nye utdanninger er typisk noe som både krever ressurser, tålmodighet og gode, langsiktige planer.

Verdien av langsiktige perspektiver blir både anerkjent og sett på som nyttig blant våre sektorpolitikere. Dagens regjering og stortingsperiode har gitt oss både Langtidsplan for forskning og høyere utdanning og reformer med viktige konsekvenser for oss som jobber i akademia. Nettopp derfor håper jeg årets valgkamp gir rom for å tydeliggjøre politikkens posisjoner.

Ett viktig perspektiv for en slik debatt ville vært hvordan vår store nabo i sør, EU, satser på og forstår kunnskap. Ikke minst fordi vi er en viktig bidragsyter til deres forskningsbudsjetter. Hva er så på agendaen i Brussel når det gjelder forskning? «Det mest fornuftige EU kan gjøre er å doble sine forsknings- og utviklingsbudsjetter.» Det er anbefalingen fra en ekspertgruppe under ledelse av Pascal Lamy. Den tidligere sjefen for Verdens handelsorganisasjon (WTO) har ledet arbeidet med det som trolig blir dette tiårets viktigste forskningspolitiske dokument i EU. 

EU troner ikke på innovasjonstoppen og utfordres av andre land og regioner når det gjelder utvikling av ny kunnskap. Det bekymrer EU og kommisjonæren for forskning og innovasjon, Carlos Moedas. Kunnskap er viktig for demokratisk utvikling, omstilling av næringsliv, industri og offentlig sektor, for verdiskaping og velferd.  Spørsmålet som kommisjonæren stiller seg - og som ekspertgruppen fikk i mandat å finne svaret på - er hva må EU gjøre for å bli en globalt ledende kunnskapsregion. Anbefalinger ble presentert i Brussel rett før ferien.

En dobling av forskningsbudsjettet er et formidabelt løft og kan nok friste nasjonale politikere til å renonsere på egne, nasjonale ambisjoner for forskning. Den tanken har mer enn streifet ekspertgruppen som foreslår å binde de nasjonale forskningsbudsjettene til tilsvarende økning som for EU. Det vil i tilfellet bli et solid løft, men også krevende for flere av EUs medlemsland.

Et solid løft er imidlertid nødvendig for å nå det politiske målet om at tre prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) skal brukes til forskning. Selv da vil det være et stykke frem til Sør-Korea og Japan som i 2015 brukte henholdsvis 4,2 prosent og 3,5 prosent av BNP til forskning.

I 2013 gikk Kina forbi EU i andel av BNP brukt til forskning og begge ligger i litt i overkant av 2 prosent. Kina har vist formidabel vilje og evne til å øke sine innsats i forskning de siste årene, og det er all grunn til å tro at denne fortsetter. Tre-prosentmålet deles også av den norske regjeringen.

EU har bedt om - og fått - forslag til en ambisiøs forskningspolitikk for de neste ti årene. Det er liten grunn til å tro at Norges behov for kunnskapsutvikling og innovasjon er vesentlig annerledes enn for EU. Har norske politikere samme ambisjoner for vårt samfunn? Det vil forhåpentligvis høstens valgkamp vise.

(Innlegget er først publisert i Bergens Tidende.)