Ellevill sosiologi om oss og hundene

Film. For noen er en ny Wes Anderson-film som en gave som kommer etter lang tids venting, en gave det knyttes store forventninger til.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg bør vel erkjenne at jeg er med i denne svært løst sammensatte gruppen mennesker. Samtidig er det slik at a-laget av skuespillerne nærmest står i kø for å være med i hans filmer.

Regissør Wes Anderson lager filmer som beveger seg mellom en virkelig verden og en fantasikonstruksjon. Menneskene han viser fram er på et vis både vanlige og hinsides – på en vridd og humoristisk måte.

Denne gangen heter filmen Isle of Dogs. Her er det færre mennesker, og desto flere hunder, vi møter. Og Anderson henter oss inn til et animert univers – i Japan. Fortellingen er for så vidt enkel. Den handler om en gutt som leter etter en hund. Men den gjøres ganske så kompleks gjennom introduksjon av en rekke aktører og gjennom fortellermåten.

Wes Anderson er barnslig leken og voksent observant og antydende.

Jan Storø

La oss ta en kortfattet oppsummering. Vi er tjue år fram i tida. Hunden Spots er den første av byen Megasakis hunder som blir deportert til Trash Island (som er det den høres ut til å være) etter at et virus har spredd deg blant hundene. Etter hvert fylles øya opp av hunder. De har det ikke spesielt bra der. Et halvt år senere stjeler Atari, ordførerens nevø, et fly og drar til Trash Island for å finne Spots. Den hører nemlig til ham. Han slår seg sammen med noen hunder, som hjelper til i søket etter Spots. I mellomtiden finner en professor i Megasaki en kur mot viruset, men blir forgiftet. Utenlandsstudenten Tracy bestemmer seg for å kjempe mot denne konspirasjonen. Ordføreren tar en avgjørelse om å utrydde alle hundene på Trash Island, og går til valg på dette. Ja … kanskje vi skal stoppe der.

I denne filmen løper vi av gårde for å henge med. Anderson forteller fort, faktaorientert og med en stil som henter elementer fra spill. Lerretet deles for eksempel noen ganger i to, og det foregår flere ting samtidig i bildet. Timing blir viktig i en slik fortellermåte, både i klippingen og i hvordan scener kobles sammen. Filmen benytter seg blant annet av en rekke korte flashbacks som forklarer hendelsene «i nåtid». Estetikken er noen ganger vakker og forseggjort, andre ganger enkel og stygg. Men det henger sammen i det samme estetiske universet.

Japan er sterkt tilstede. Vi «utsettes for» henvisninger til japansk skriftkultur, og ikke minst til japansk film. Det kan virke som om det ligger noe forløsende for flere vestlige filmskapere her; Japan tilbyr et alternativt univers som det vestlige kan kontrasteres mot. Ikke minst rent estetisk.

Jeg så filmen på en forhåndsvisning sammen med mange unge mennesker i en fullsatt sal. Det var tydelig i den første halvdelen at mange var innstilt på Andersons univers, og folk var kommet for å le. Etter hvert stilnet latteren noe av, og kanskje var det plottet i Ataris leting etter Spots, og Tracys kamp mot de som ville utrydde hundene som fanget interessen. Eller kanskje var det slik at det smått elleville ikke holdt hele veien?

Når Wes Anderson lager film har vi mulighet for å nærme oss det ferdige verket på minst to måter. Vi kan lene oss tilbake og le eller humre gjennom bortimot to timer med underfundige innspill og utfall. Eller vi kan lene oss litt fram på stolsetet og se etter mening i situasjonene. En tredje måte er å veksle. Jeg fortrekker den siste. Det er nettopp her vi finner regissørens styrke, slik jeg ser det. Han er barnslig leken og voksent observant og antydende.

I «Isle of Dogs» er samfunn tilstede. Som maktapparat, og som arena for å hanskes med innbyggere og naturressurser. Ordføreren er kald, kynisk og lite sympatisk. I motsetning til hans måte å styre på finner vi humanismen uttrykt i enkle bilder av handlingene til Atari, til Tracy – og til hundene. Filmen sier: Ta vare på naturen, menneskene, dyrene. Samtidig forteller den at et samfunn kan ende opp med å støte ut uønskede grupper. Her; hundene. I en annen tid og under andre vilkår: jødene. Eller, like gjerne, det dypt problematiske ved ghettofisering. Men den forteller ikke fram slike ting via plakater eller bannere. Den uttrykker det heller subtilt mellom humoristiske fortellingselementer.

Wes Anderson inviterer oss ikke inn på lesesalen. Han ber oss ikke eksplisitt ta stilling til konkrete problemstillinger. Hans viktigste prosjekt er å få oss til å le. Kanskje av oss selv, kanskje av det som skjer rundt oss. Og å oppleve kulturens styrke. Dannelse altså.

Vil du lese flere Khrono-anmeldelser av kvalitetsfilm for et kresent publikum? Sjekk her.

Fakta

Isle of Dogs

Norgespremiere: 27.04.2018

Sjanger: Animasjon Eventyr Komedie

Skuespillere: Scarlett Johansson, Tilda Swinton, Bryan Cranston, Liev Schreiber, Edward Norton, Jeff Goldblum, Bill Murray, Kara Hayward, Frances McDormand, Greta Gerwig, Harvey Keitel, Fisher Stevens, F. Murray Abraham, Courtney B. Vance, Bob Balaban

Manus og regi: Wes Anderson

Produsent: Steven Rales, Scott Rudin, Jeremy Dawson, Wes Anderson

Nasjonalitet: USA

Språk: Engelsk

Lengde: 1 t. 41 min.

Aldersgrense: 9 år

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS