Det sårbare livet

Film. «Blindsone» er en sterk film som forteller noe om oss selv. Vår anmelder anbefaler den varmt.

Publisert
Fakta

Blindsone

Norgespremiere: 24.08.2018

Skuespillere: Pia Tjelta, Anders Baasmo Christiansen, Nora Mathea Øien, Per Frisch, Marianne Krogh, Oddgeir Thune

Manus og regi: Tuva Novotny

Lengde: 1 t. 25 min.

Aldersgrense: 12 år

Thea er en tilsynelatende sorgløs jente i begynnelsen av tenårene. Hun spiller håndball, er sammen med venninner og passer sitt skolearbeid. Vi møter henne en høstlig kveld idet håndballtreningen er ferdig, og hun og venninnen går hjem. Når hun kommer hjem hersker det ro og idyll blokkleiligheten på Linderud i Oslo. Noen minutter senere er alt snudd fullstendig på hodet.

Uten å røpe den neste handlingssekvensen, må det iallfall avsløres at Thea ikke har det så bra som alle trodde. Hun har det rett og slett ganske dårlig. Fordi ingen visste, er sjokket desto større.

Resten av filmen (iallfall det aller meste av den) utspiller seg på Aker sykehus, på akuttmottaket der. Foreldrene Maria (Pia Tjelta) og Anders (Anders Baasmo Christiansen) er der for å følge behandlingen av Thea.

Vi får etter hvert vite at den lille familien har vært utsatt for store vanskeligheter tidligere også. Det utdyper fortellingen. Vi skjønner mer av hva som har hendt.

Enhver som har barn vil felle tårer i kinomørket, når de ser denne filmen. Den er et gripende drama som ingen kan gå uberørt fra.

Enhver som har barn vil felle tårer i kinomørket, når de ser denne filmen. Den er et gripende drama som ingen kan gå uberørt fra.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono, og dosent på OsloMet

Den debuterende spillefilmregissøren Tuva Novotny presenterer her et vågestykke av en film. Både når det gjelder filmens tema og den måten hun konstruerer fortellingen på.

Hun er på ingen måte en debutant som filmarbeider. Vi kjenner henne både som skuespiller og regissør, men dette er altså hennes første spillefilm, og hun har både skrevet manus og regissert.

Novotny har valgt en vanskelig form. Hele filmen er tatt opp i en eneste lang tagning. En slik form gir flere utfordringer. For filmteamet er det svært krevende å få det hele til å fungere. Lysforhold, statister, uforutsette hendelser og så videre må stemme for å komme i havn.

Men formen krever også mye av publikum. Der vi ellers er vant til at handlingen drives fram gjennom klipp mellom ulike hendelser og sekvenser, blir vi her overlatt til en rytme som likner hverdagslivene våre. Å gå opp en trapp tar den tiden det tar. Dette gir også en helt egen estetikk som – hvis filmen er godt laget – setter seg i mageregionen som inntrykk av virkelighet. I den lange innledningsscenen, der Thea og venninnen går hjem, tar vi oss i å lure på hva Novotny har tenkt. Hva er hensikten med denne lange scenen? Den faller på plass etter hvert, etter at vi skjønner mer av Theas liv.

«Blindsone» kan ikke anmeldes uten å komme inn på skuespillernes innsats. Den er til dels glitrende. Og det er Pia Tjelta som aller mest personifiserer hva en forelder går gjennom når barn er i krise. Hennes utforming av rollen vil bli husket lenge. Anders Baasmo Christiansen er også troverdig og gripende.

I intervjuer Novotny har gitt i det siste har hun vært opptatt av at filmen skal vekke folk til å forstå mer om psykiske lidelser. På ett nivå tror jeg hun har oppnådd det. Jeg gjetter på at DVD-utgaven av «Blindsone» vil finne veien til utdanningene i helsefagene, når den kommer. Men jeg synes likevel «Blindsone» bør forstås som noe langt mer enn en film der vi skal lære.

På sitt beste klarer denne filmen å fortelle fram noe om det usagte oss mennesker i mellom. Det gjør den på en svært overbevisende måte.