Da politimannen lurte rasistene

Denne gangen har han tatt fatt i en smått utrolig historie fra det virkelige liv. En svart politimann infiltrerer en Ku Klux Klan-gruppe. Riktignok gjør han det på en spesielt oppfinnsom måte – uten å vise sitt ansikt. Det hele utspiller seg i Colorado Springs i USA på slutten av 1970-tallet. Og filmen heter «BlacKkKlansman»

Innledningsvis møter vi Ron - en ung svart mann som søker jobb i politiet - idet han er på jobbintervju. Hans kommende sjefer nærmest advarer ham mot å søke arbeid i politiet med tanke på den rasismen han må regne med å bli utsatt for – innenfor politietaten.

Men Ron får jobben, og ber etter kort tid om oppdrag som etterretningsagent. Det får han lov til. Ved ett tilfelle ringer han opp den lokale avdelingen av Ku Klux Klan (KKK), og utgir seg for å være rasist og ønske medlemskap. Han aksepteres, og innleder et spill som pågår over lengre tid – over telefonen. Men han er nødt til å sende en hvit kollega på møtene. Sammen med denne kollegaen driver han et infiltreringsarbeid gjennom ni måneder, som blant annet fører til at et bombeattenat forhindres.

Den ekte Ron Stallworth drev dette arbeidet i dyp hemmelighet, og fortalte ikke offentligheten om det før nesten 30 år senere. Boka han da skrev danner grunnlaget for denne filmen.

«BlacKkKlansman» er en dypt politisk film. Men den er fortalt på en måte som gjør at vi nesten heller tenker på den som en kriminalfortelling, med islett av hverdagsdrama og kjærlighetsdrama. Dessuten benytter Lee seg av en del komiske grep. Selv om vi kjenner på alvoret gjennom hele filmen, preges den også av en slags feel-good tone. Vi forventer et klimaks i retning det vi så i de gamle stumfilmene; skurken ramler i sølepytten til slutt.

Lee framstiller medlemmene av klanen som smådumme eventyrere. Han levner dem ikke mye sjarm eller klokskap. Han kobler også rasismen til dagens politiske situasjon i USA, med stadig små hint. Mot slutten av filmen viser han nyhetsklipp av noen av demonstrasjonene de høyreekstreme kreftene har arrangert i landet de senere årene. Særlig husker vi demonstrasjonene i Charlottesville for ett år siden, der Heather Heyer ble kjørt i hjel. Gjennom «BlackKkKlansman» hører vi dessuten et språk vi er blitt relativt vant til de siste par årene, og som også var i bruk i denne perioden. Det handler først og fremst om å «ta Amerika tilbake igjen».

Den viktigste delen av filmen treffer oss nærmere slutten der den aldrende hedersmannen og humanisten Harry Belafonte (ja, han spiller seg selv) snakker om raseforfølgelse samtidig som det arrangeres et KKK møte i nabolaget. Lee kryssklipper mellom de to hendelsene, og setter dermed ned en bauta over en verdig måte å møte samfunnets utfordringer på. Samtidig blir vi vitne til den tilsynelatende avgrunnen mellom de som deltar på de to møtene, der de tar til orde for henholdsvis «black power» og «white power» i taktfaste rop.

Jeg betviler ikke på noen måte Spike Lees dyptfølte engasjement i saken, i kampen for de svartes rettigheter. Men jeg er ikke helt bekvem med enkelte av valgene hans for den dramatiske framstillingen. Sammenstillingen av de halvdumme 70-tallsrasistene og dagens utgave i de aller siste scenene er et litt underlig valg. KKK var fremdeles farlig på slutten av 70-tallet, de drepte fremdeles meningsmotstandere. Noe av brodden blir borte i komedieformen. Men kanskje er det ikke så farlig. Smilet er også et godt våpen.

Spike Lee er vesentlig, også denne gangen. Han går rett inn i et av de mest brennbare spørsmålene i dagens USA. Selv om han kanskje ikke helt når nivået til sitt eget høydepunkt, «Do the Right Thing» (1989).

​

Fakta

BlacKkKlansman

Norgespremiere: 24.08.2018

Skuespillere: John David Washington, Adam Driver, Topher Grace, Laura Harrier, Ryan Eggold, Alec Baldwin

Regi: Spike Lee

Lengde: 2 t. 15 min.

Aldersgrense: 12 år