Sterke fortellinger om innsatte

FAKTA

Straff

• Kinopremiere: 08.11.2024
• Sjanger: Dokumentar
• Regi: Øystein Mamen
• Nasjonalitet: Norge
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Norsk

Tilbudet handler om å flytte over til en avdeling i fengselet i en egen bygning innenfor murene der tilværelsen er hva man kanskje kan kalle klosterliknende. Her samles en mindre gruppe innsatte til en tilværelse preget av stillhet og kontemplasjon. I tre uker.

Vi følger fire innsatte i en slik gruppe. Voksne menn som har begått alvorlige forbrytelser, blant annet drap. I tillegg til uniformerte betjenter følges de av to prester. Her skal det snakkes så lite som mulig, bortsett fra i noen få fellessamtaler og enesamtaler med prestene. 

Så vidt jeg skjønner er «hemmeligheten» at den arrangerte stillheten skal samvirke med samtalene og bidra til et indre undersøkelsesarbeid. Temaene er kjærlighet, ondskap, nåde og håp. Tilgivelse er også sentralt.

Mennene vi møter ser ut til å gå fullt og helt inn i det forventede opplegget. De gir sine tanker og følelser til prestene tilsynelatende uten filter. Vi får også innblikk i deres oppvekst og tidligere liv.

Regissør Øystein Mamen er også filmens fotograf. Og det er egentlig som fotograf vi kjenner ham fra før, fra en rekke filmer. Aller sist på prisbelønte Elskling (2024). Det er nettopp Mamens foto vi aller først legger merke til i filmen. Allerede fra det første bildet av den store, tunge og grå fengselsporten som lukkes og dermed skaper en følelse av hva det vil si å være lukket inne bak murer.

Mamen er visuelt orientert i alt han gjør. Hans kamera følger de innsatte tett, mange ganger i svært nære ansiktsbilder. Så nært blir det noen ganger at det gjør vondt. Vi kjenner det i magen, fordi menneskene vi møter blir så tydelige for oss. Vi forstår at filmskaperen må ha arbeidet mye med tillit overfor dem han filmer.

Å møte innsatte som reflekterer så intenst nærværende om egne dårlig valg, valg som har ført dem inn bak murene og som har skadet andre mennesker, gjør et sterkt inntrykk. Selv ble jeg sittende å reflektere over hva det er som gjør at noens dumme valg gjør at de havner bak murene, mens andres dumme valg ikke på samme måte er skjebnebestemmende.

De fire mennene framstår som «vanlige», selv om deres handlinger har brutt med vesentlige normer i samfunnet. Kanskje aller mest gripende er det å se at særlig tre av dem holder dom over seg selv. I dette viser de ingen nåde. Vi forstår at angeren er et fast følge i det daglige fengselslivet — og at den ubønnhørlig kommer opp til overflaten i «klostertilværelsen». Og kanskje er det først og fremst her filmens tittel aktualiseres tydelig. I disse refleksjonene kommer tanker om hva det kriminelle livet har kostet dem. Og ikke minst: hva det har kostet andre.

Ett poeng er interessant for oss som ikke kjenner fengsler fra innsiden: En av de innsatte forteller at en skulle tro at 23 timer på cellen hvert døgn skulle gi gode muligheter for refleksjon og selvransakelse. Men, sier han, det er det motsatte som skjer. Isolasjonen gjør det farlig og vanskelig å gå i dybden av seg selv. De fleste lukker seg til, heller enn å åpne seg opp. Det blir en nødvendighet for å overleve gjennom mange år bak murene.

Og nettopp dette blir utgangspunkt for hva Straff kan si oss om de valgene samfunnet har gjort for denne gruppa av mennesker. Jeg tar meg i spørre: får ikke innsatte til vanlig tilbud om å snakke? Er det ingen som hjelper dem med å rydde i tanker og følelser mens de er innsatt? Er det ingen som hjelper dem forberede seg på livet etter soningen?

Det ser ut til at «klostertilbudet» er nyttig. Men det er vel dyrt, og dermed eksklusivt.

Religiøs oppvåkning ser ut til å være en følge av stillheten og samtalene. Men det ser også ut til at samtalene, respekten og stillheten som omgir disse innsatte er det mest virkningsfulle. Vi får med andre ord øye på både det åndelige og det psykologiske.

Straff griper tak i oss som kinopublikum. Den lar antakelig ingen være uberørt. Mamens film viser et stykke Norge vi har godt av å kjenne til.