Sterk film om flukt

FAKTA

Green Border

• Kinopremiere: 20.09.2024
• Originaltittel: Zielona granica
• Skuespillere: Behi Djanati Atai, Maja Ostaszewska, Agata Kulesza
• Sjanger: Drama
• Regi: Agnieszka Holland
• Manus: Agnieszka Holland, Gabriela Lazarkiewicz-Sieczko, Maciej Pisuk
• Nasjonalitet: Tyskland, Tsjekkia, Polen, Frankrike, Belgia
• Aldersgrense: 15 år
• Språk: Polsk

Agnieszka Holland, som er en av Polens desiderte veteraner på regissørsiden, har laget en film vi ikke kan forholde oss nøytrale til. Den er både en av årets beste filmer, og behandler et tema som behøver kunstnerisk behandling.

Filmens tittel viser til grenseområdet mellom Polen og Belarus, et skogkledd sumpområde som flyktninger som har klart å komme seg til Belarus forsøker å forsere for å ta seg inn i Polen, og dermed EU.

Her ankommer noen små grupper flyktninger høsten 2021 i et forsøk på å komme seg til Polen og Sverige. De vi blir mest kjent med i den første delen, er en syrisk familie og en kvinne fra Afghanistan. Praksisen til belarusiske myndigheter er å sende dem under piggtråden og rett i hendene på polske grensevakter. Dersom de blir oppdaget, sendes de samme vei tilbake. Slik blir de kasteballer mellom to land som ikke vil ha dem.

I tillegg til flyktningene og de to lands grensevakter, er en gruppe aktivister på polsk side av grensen i full aktivitet for å hjelpe flyktninger i grensesonen med mat, vann, soveposer og medisinsk behandling. De bistår dem også med å komme seg lenger inn i landet slik at de ikke lenger kan sendes tilbake. Slike aktiviteter er ulovlige, og hjelperne er dermed også forfulgte i de mørke skogsområdene.

Grensevaktene fra de to landene er ikke nådige med flyktningene, og heller ikke med hverandre. Det er farlig å oppholde seg i området.

I filmens første del er flyktningene i fokus. Etter hvert dreier Holland oppmerksomheten mer mot aktivistene, og delvis mot soldatene i grensestyrken på polsk side. Det er et klokt grep. På den måten får hun både vist hvem de som flykter er, hva de flykter fra — og til, og hva kunnskapen om disse menneskeskjebnene gjør med polakker som blir berørt. Blant aktivistene finner vi både unge idealister som har kommet for å gjøre en innsats og en lokalbefolkning som ikke klarer å forholde seg nøytral til det som foregår rett utenfor deres egen inngangsdør. Soldatene får på sin side beskjed om å være tøffe mot folk som trenger seg inn i landet deres.

Holland har tydeligvis ikke ønsket å lage en lidelsesfortelling om flyktninger, selv om vi også får slike elementer i filmen. Når hun bruker så mye tid på aktivistene og soldatene, ser vi at det er polakkene selv som er filmens viktigste aktører.

Green Border er filmet i svart-hvitt. Mye av den foregår på natten. Dermed får den et dystert preg der vi som publikummere tvinges til å ta del i det som skjer. 

Filmen oppleves svært realistisk. Den får nesten et dokumentarisk preg. Hollands valg er likevel klart kunstnerisk troverdig.

I en  liten epilog minner Holland oss på den store hjelpeinnsatsen Polen og det polske folk har utført overfor ukrainske flyktninger etter februar 2022. På den måten peker hun på det paradoksale i at noen flyktninger hjelpes mer enn andre.  

Green Border gir et mektig og samtidig uhyggelig inntrykk der den forteller om menneskeskjebner som er fullstendig avhengige politisk makt og hjelp fra frivillige som forsøker å redde dem ut av deres fortvilte situasjon.