Er årets statsbudsjett solid nok?

Det er selvfølgelig flere grunner til at Norge er et rikt land og et land som, på den internasjonale arena, rangeres som et av verdens beste land å bo i. Jeg vil hevde at én viktig årsak til dette er at norske politikere, uavhengig av politisk ståsted og gjennom flere generasjoner, har prioritert kunnskapsutvikling for alle.

Forskning og høyere utdanning utgjør i dag en stor og svært viktig del av denne kunnskapsutviklingen.  Det er derfor beroligende å registrere at satsingen på forskning og høyere utdanning fra våre politikere er solid, år etter år! Neste års statsbudsjett er intet unntak og det er til og med noen høydepunkter for oss ved Universitetet i Oslo(UiO). Noen av disse høydepunktene har min nye kollega Kristin Vinje redegjort godt for på sin blogg. Vi er fornøyd!

Men, vi må satse mer…

Selv om satsingen på forskning og høyere utdanning i Norge er solid, vil det selvfølgelig overraske mine lesere om jeg ikke mente at vi må satse mer. Jeg mener vi fortsatt har mye å gå på og at økt satsing på forskning og høyere utdanning er en forutsetning for å løse store og små utfordringer, enten de er lokale her i Norge eller angår hele verden.

Dersom verden skal realisere FNs 17. mål for en bærekraftig samfunnsutvikling må det satses enormt på forskning og høyere utdanning over hele verden. Vår rikdom i Norge tilsier at vi må være at av de landene som tar et særlig ansvar for dette. Norge må satse mer ressurser på forskning og høyere utdanning  innrettet mot disse oppgavene, og UiO er rede til å ta på seg en stor del av denne jobben i Norge.

Historien har vist at det å satse på forskning og høyere utdanning er en god investering for samfunnet, og det er ingen grunn til å tro at fremtidige investeringer i forskning og høyere utdanning gir mindre avkastning i årene som kommer. Snarere tvert i mot. Det er grunn til å forvente at avkastningen blir høyere i fremtiden. Hvorfor? Svaret på dette er trolig av det mer komplekse slaget, men følgende er min enkle begrunnelse. Forskning og høyere utdanning (i seg selv) blir mer effektiv i takt med at verden tilegner seg mer kunnskap om hvordan forskning og høyere utdanning faktisk utøves! (….og siden jeg tenker mye på dette om dagen kan det komme en blogg som utdyper dette nærmere i nær fremtid.)

Sammen med mine kolleger Solveig Kristensen og Finn-Eirik Johansen gav jeg et innspill til langtidsplanen for forskning og høyere utdanning i en kronikk i Khrono tidligere i høst. Disse innspillene ble senere en del av Universitetet i Oslo sitt innspill til arbeidet med revisjonen av denne langtidsplanen.  La meg kort gjenta hovedpunktene fra dette innspillet (men les kronikken for å få hele bildet):

• Vi må bli betydelig dyktigere på koblingen mellom forskning og høyere utdanning, herunder må myndighetene sørge for at en større andel av de konkurranseutsatte forskningsmidlene tilfaller miljøer med engasjerte og hardt arbeidende studenter på alle nivåer.
• Vi må bli dyktigere i bruken av moderne læringsmetoder basert på forskning, herunder bruk av riktige digitale løsninger. Videre må vi utnytte konvergensen mellom fagene/disiplinene uten at dette går på bekostning av utvikling av dybdekompetanse i fagene/disiplinene. Solid faglig/disiplinær kunnskap er en forutsetning for å oppnå gode tverrfaglige løsninger.
• Vi må snarest få på plass en nasjonal plan for rehabilitering av den gamle bygningsmassen ved universitetene og høyskolene, og ikke minste realisere denne planen. En rehablitering av alle gamle bygninger bør være ferdig innen 2030. Dette er kostbart, men vi skylder kommende generasjoner en solid innsats på dette området. Gode fysiske læringsomgivelser er en forutsetning for god læring. Vi vet det, fordi vi har sett hvor godt det fungerer der vi har fått det til!

Én stor bekymring. Jeg har stor sans for kollektive løsninger, men jeg har også stor sans for mangfold. Bak de årlige statsbudsjettene ligger det en finansieringsmodell som fordeler ressurser til forskning og høyere utdanning, også mellom institusjonene. Tar denne modellen nok hensyn til at vi trenger et mangfold, ikke bare på individnivå, men også på institusjonsnivå? Jeg tror ikke det!  Har vi en modell som fremmer kvantitet på bekostning av kvalitet? Jeg tror det! Noen vil kanskje mene at det er bra. Jeg tror, og særlig på lang sikt, at det er svært uheldig. Har vi en finansieringsmodell som svarer på fremtidens utfordringer? Kanskje, men jeg tror ikke det! Jeg håper at de politikere som nå inntar Stortinget vil diskutere akkurat disse problemstillingene.

(Innlegget er først publisert på bloggen Titan.)